lørdag 20. mai 2017

De hersens bøndene - om jordbruksoppgjør og slikt


De siste dagene har jeg prøvd å unngå sosiale media og nettaviser. Hvorfor? Det er tid for jordbruksoppgjør, og det er tid for hatfulle kommentarer under innlegg om bønder, altså om meg, min kjære og mange gode venner. Det er riktignok en hel del støtte i befolkningen som også kommer til uttrykk, men de olme stikkene overdøver omtanken. Men, akk, i dagens samfunn er det ikke lett å unngå media. Jeg har klikket på landbrukssakene, jeg har lest. Jeg har kjent den voksende, ekle følelsen i brystet, sviende salt i øynene og muskler som trekker seg sammen i forsvar og irritasjon når kommentarene blir useriøse, fordømmende, hatske og fullstendig unyttige i landbruksdebatten. Noen kaller det vårens vakreste eventyr, men det er ikke særlig vakkert. Så da gjør jeg det jeg bruker å gjøre når jeg plages innvendig. Jeg skriver det av meg. Her er noen betraktninger om jordbruksoppgjøret og slikt.

Jordbruksoppgjør: 
Forhandlinger om rammebetingelser for å drive landbruk i Norge. Det er altså intet lønnsoppgjør. Bønder er selvstendig næringsdrivende og ansvarlig for sin egen gård og inntjening. Men politikken kommer man ikke utenom, og det er landbrukspolitikken det handler om. Hvordan vil vi at maten vår skal produseres, hvordan vil vi at landet vårt skal se ut og hvem skal gi befolkningen mat. Hvis svaret er at det er ønskelig at norske ressurser og norske bønder som skal produsere disse varene (noe stortinget ønsker) så må man se på hvordan dette skal gjøres på en anstendig måte. På en måte som ivaretar både bonde, dyr, landskap og dyrka mark. Og forbrukeren. 

Subsidier: 
Når dette ordet settes i sammenheng med ordet bonde blir det fort et skjellsord. Når redere, aviser, gründere og oljeindustrien får subsidier er det visst ikke det samme. Subsidier til jordbruket sørger for at det kan drives landbruk over hele landet og at matjorda vår kan brukes til å dyrke mat på. Kostnadsmessig er vi ikke i nærheten av mulighetene til å konkurrere på pris med industrilandbruket i EU og andre steder. Norge er for dyrt. Innleid arbeidskraft og andre innsatsfaktorer koster og det gjenspeiles i pris på landbruksproduktet. Ved hjelp av subsidier kan prisen reduseres til fordel for forbrukeren som får rimeligere mat, samtidig som det bidrar til en mer anstendig inntekt for bonden.

Klaging og syting: 
Gi meg en nordmann som ikke syter over noe. Makan til sutrete befolkning skal man lete lenge etter. Maten er for dyr, veiene er for dårlig, arbeidsdagene er for lange, vin og brennevin koster alt for mye, det er alt for mye utlendinger her, tv-lisensen er noe herk, de eldre har det grusomt og sykehusene tar livet av folk i hopetall. Men når en bonde, under forhandlinger om rammevilkår for egen bedrift og fremtid, ytrer et ord om at, - ja dette her er ikke bra nok, da er det sutring, syting, svartmaling og elendighet. Bønder bør ikke si ifra om arbeidsutfordringer i  sin egen hverdag i perioden der utfordringer i bondens hverdag er på den politiske dagsordenen. Glemt er alle gladsakene gjennom året om gode oster som får verdensberømmelse, glade dyr som slippes på beite, ungdom som satser og nye fjøs som bygges. Nei, bonden syter han. Alltid. 

Traktorer: 
En yndet kommentar er at bønder har råd til å kjøpe (fin) traktor, derfor er trenger de ikke klage. Så det så. Hvis man investerer i arbeidsplassen sin, i et redskap som sørger for at man kan drive mer effektivt og dermed få til billigere produkter er det visst fryktelig galt for enkelte. Timer i traktordsetet bør være mest mulig ubehagelig for at bonden skal gjøre seg fortjent til et øre i subsidier. Setet bør ihvertfall ikke ha fjæring. Bonden bør kjenne hver en dump opp i den feite ræva si som han har opparbeidet seg ved å ligge på sofaen hele vinteren. Hvis han ikke brøyter litt da, i den fine tre-millionerstraktoren sin. Med demping i setet. Han får feit ræv av det óg.
Jeg kjenner ikke mange bønder som bruker store millionbeløp på traktor. Jeg kjenner mange bønder, men det er ingen av de som har helt ny traktor for øyeblikket. Derimot kjenner jeg flere ikke-bønder som har ny bil. Fin bil. Bil med støtdempere, som koster ganske mye og som man poster bilde av på Facebook. Et eller annet sted leste jeg også kritikk for at bønder utgiftsfører alt. Ikke bare traktoren, men også skruer, drivstoff og materialer. Det er ille. Fysj og fy. Bedrifter som utgiftsfører sine utgifter er styggedom. I hvert fall hvis det er bønder. 

Er norsk landbruk bedre enn alle andre lands landbruk?  
Nei. Det er det ikke. Jeg som reiser rundt og spiser og drikker i hele verden har mange vidunderlige matopplevelser utenfor landets grenser. Matnasjoner som ser på sine egne råvarer med stolthet og som har forbrukere som er villig til å betale for det. Der selve måltidet er dagens høydepunkt. Men i Norge har vi noen fordeler som ikke alle har. Vi har mindre gårdsbruk som ligger spredt her og der rundt om i hele landet. (Fysjom, det er da ikke lønnsomt. De dumme bøndene skjønner ikke at de må drive stort på sentrale plasser for å tjene penger...). Selv de store gårdene her i landet er små sammenlignet med store industribruk andre steder i verden. Mindre gårdsbruk betyr mindre sykdomspress på dyrene og antibiotikabruk på norske husdyr er av de laveste i verden. I motsetning til tusenvis av hektar med en monokultur sørger vårt lappeteppe av åker og eng for at det er mangfold av planter, kryp, bier og andre insekter i randsonene rundt jordlappene. Landbruket er også viktig for bosetting i distriktene og gir ringvirkninger i form av kjøp av tjenester, saker og ting (som blir utgiftsført). 

Norsk mat har høy kvalitet. Det kan jeg som fagperson på mat og drikke trygt slå fast. Det betyr ikke at det ikke kan bli bedre. Norske bønder, samvirkebedrifter og andre foredlingsbedrifter må hele tiden presse seg for å få best mulig kvaliteten på matvarene. Det er farlig å bli for selvtilfreds. Det bør benyttes norske råvarer i kraftfôr så langt det er mulig, Tine bør lage kvalitetsosten sin her hjemme (jfr Jarlsbergproduksjon i Irland som ikke smaker som Jarlsberg) og kjøper man seg en biff skal man sukke av matlykke når den fortæres. Men det er ikke altid like lett. For da kommer vi nemlig til det viktigste poenget for kvaliteten på norskprodusert mat: Pris. Nordmenn vil ha billig mat. Skikkelig billig. Matvarekjedene snur på skillingen og stripper det potensielle matmangfoldet ned til sine egne nitriste merkevarer. Alt for mange nordmenn bryr seg ikke. Alt for mange kan ikke lage mat heller. De kan bare varme opp. Det er ikke rart råvarene ikke står først på agendaen. Når pris og storproduksjon blir det viktigste kriteriet for matvarene i butikken presser det landbruket og bøndene. Å drive billig i et høykostland er utfordrende og krever rammebetingelser som muliggjør at vi fortsatt kan utnytte våre ressurser til å produsere mat. Unik mat som ikke konkurrerer på pris, men på smakelighet, historie, dyrevelferd og kvalitet. Jordbruksforhandlingene handler ikke om bønder som syter, men om hvordan vi ønsker at landbruket i Norge skal se ut i fremtiden. Det er i alles interesse. 








1 kommentar:

  1. Dette var det mest seriøse innlegget om jordbruksoppgjøret i år.

    SvarSlett