lørdag 26. mars 2016

Grenseløs vin


Denne artiklen har tidligere stått på trykk i Vin & Brennevin

Jeg våkner tidlig på min første dag i Cormóns. Det regner. Ikke bare en lett tromming på taket, nei, dette er et brøl av et regnskyll som fosser ned over det nordøstlige hjørnet av Italia. Det regner i Slovenia også. Det er ikke så rart, for det er ikke mer enn en noen få kilometer til grensen. Jeg er på studietur til Friuli og det vestre Slovenia. Her skal jeg lære om det spesielle området der både italienere og slovenere hører hjemme, der de fineste hvitviner produseres, der oransjevin-trenden blomstrer og der de merkverdigste druesorter vokser. Turen kalles "Wine Without Borders".

Folket i dette nordøstlige hjørnet av Italia har en felles identitet med slovenerne. Området er et veikryss der germanske, romerske og slaviske kulturer møtes. Etter andre verdenskrig ble kartet over Europa tegnet på nytt. Grensen mellom Italia og Jugoslavia ble laget på skrivebordet og ikke etter naturlige forhold som geografi og folks tilhørighet. Den nye grensen delte til og med en kirkegård i en italiensk og en slovensk del. Området er temmelig komplisert å få overblikk over. Collio Goriziano ligger i provinsen Goriza og er den fjerde største DOC i Friuli. Rett over grensen til Slovenia ligger Goriska Brda som utgjør tre fjerdedeler av Goriza-høyden. Den siste fjerdedelen er nevnte Collio. Colli Orientali, som betyr de østlige åsene, ligger lenger nord mot Udine.

De mange bakker og forskjellige eksponeringer gir et rikt mikroklima for de mange druesortene som dyrkes her. Hvitvin utgjør hoveddelen av produksjonen i begge land, men det lages også gode røde viner. Det viktigste jordsmonnet kalles ponca og omtales med dyp kjærlighet av vinbøndene. Dette er kalkrik leire fra gammel sjøbunn, iblandet sandstein.  Jorda er rik på mineraler, spesielt magnesium og kalk. Dette er viktig for drueplantenes helse da det gjør det lettere å ta opp næringsstoffer. Sandstein hjelper på drenering. Poncaens brune farge reflekterer solvarmen og hjelper på modningen.


De lokale druene

Både på italiensk og slovensk side dyrkes en rekke merkverdige og unike druesorter. Internasjonale druer som bl.a. sauvignon blanc, chardonnay, cabernet sauvignon og merlot er også populært blant vinbøndene her. Merlot fra Friuli har et velfortjent godt rykte, men ellers er det de lokale sortene som er mest interessante i mine øyne. Mange av dem vokser bare her og gir en utmerket mulighet til å presentere vintyper som ikke finnes fra før.

Ribolla Gialla (rebula i Slovenia) har en nøytral, mineralsk karakter. Den er ikke særlig aromatisk og dufter svakt av blomster og krydder. Syren er høy. Den har en tendens til å gro vilt og uhemmet hvis den får lov, og må derfor beskjæres hard for å gi druer med god konsentrasjon. Siden druen er ganske anonym i utgangspunktet gis den ofte noe tid sammen med skallene, fra noen få dager opp til måneder. Pågår skinnkontakten lenge nok blir det til en oransjevin med oksidert karakter og markante tanniner.

Friulano ble tidligere kalt tocai friulano, men fra 2007 måtte tocai-navnet fjernes da ungarerne ønsket at navnet ble reservert for deres store Tokaji. Fortsatt er det mange som bruker det gamle navnet, og kultprodusenten Radikon kaller sin oransjevin av friulano  for jakot, altså tokaj stavet baklengs. Friulano er den samme druen som sauvignonasse og gir en lettdrikkelig, frisk og floral vin med mandelkarakter. Bør drikkes ung.


Verduzzo giallo trives godt i skråninger og dyrkes i hele Friuli. Det lages både tørre og søte versjoner av den, men det er de søte som bør vies mest oppmerksomhet. Disse lages ved å la druene tørke på planten og høste sent. Vinene smaker av aprikos, akasiehonning og mandler, med en distinkt fast finish.

Picolit er en annen drue som brukes til søte viner av lufttørkede druer. De beste er på høyde med andre søtviner i toppklasse, mens en hel del er gjennomsnittlige. Vinen er gylden ravgul med karakter av honning, sitrusskall, fiken og tørket aprikos med fin syre.

Malvasia er en gruppe druer som alle kalles malvasia-et-eller-annet. De kan være veldig forskjellige og deler ikke nødvendigvis samme gener. Malvasia istriana (malvazija istarska) er sorten som dyrkes i Friuli og Slovenia. Vellagede viner er ofte aromatiske, med smak av fersken, grapefrukt og aprikos. Med litt alder får de ofte et hint av petroleum som man kjenner fra modne rieslingviner. Viner som er mer nøytrale enn aromatiske kommer ofte fra druer der avkastningen i vinmarken er for høy.

Går vi over til de røde er de internasjonale druene tilstede i stor grad. Av lokale varianter er refosco den viktigste. Refosco er i likhet med malvasia en gruppe druesorter det ikke er så lett og bli klok på. Refosco dal Peduncolo Rosso går for å være den beste. Den har flere likheter med cabernet sauvignon, og kan gi vin som er grønn og vegetalsk hvis den ikke er skikkelig moden. Vinen er fruktig, gjerne litt urtete og har faste tanniner og frisk syre.

Schioppettino er spesielt viktig i Colli Orientali. Den var nær ved å bli utryddet da politikere erklærte den uønsket. En redningsaksjon i 1977 sørget for at druen kom inn på lista over tillatte druesorter. Schioppettino har en floral duft og gir middels fyldige viner med rød frukt og et karakteristisk pepperpreg.

Tazzelenghe betyr ”den som kutter tungen” eller noe i den duren. Vinen har høy syre og tanniner og blir ofte blandet med cabernet sauvignon og merlot der den bidrar til god struktur.


Oransje motsetninger

Friuli har for mange blitt ensbetydende med oransjevin. Dette er vin laget av grønne druer som har ligget lenge på rester av skallet og fått en gylden oransje farge. Vinene ligger ofte i store amforaer av leire. Den lange tiden med skallkontakt gir antioksidanter som beskytter vinen og den trenger lite eller ingen svovel. De er ofte, men ikke alltid, ”naturviner” der vinmakeren søker tilbake til røttene og de eldre tiders metoder for produksjon. Kjente oransjevinprodusenter er Josko Gravner og Radikon som har inspirert mange andre produsenter. Men ikke alle er like begeistret for oransjeviner og diskusjonen går høylytt under vårt besøk. – Oransjevinene med lang skallkontakt gir ikke noe uttrykk for terroir og voksestedet. De smaker ikke av druen, men av metoden den er laget på. De er laget for å skape et marked for noen å produsenter, sier en. En annen nikker enig. – Alle snakker om disse vinene, men ingen drikker dem. Oransjeviner er på vei ned. Amerikaneren Wayne Young, markedssjef hos Bastianich, er mer diplomatisk og mener at alle kan gjøre hva de vil med sin egen vinmark. Han liker at oransjeviner tiltrekker seg oppmerksomhet, selv om han personlig ikke er så begeistret for slike viner og synes alle smaker det samme. – Hvis folk vil komme hit fordi de liker Gravner, så la de komme. All oppmerksomhet er bra!

Nicola Manferarri fra Borgo del Tiglio filosoferer også over temaet. – Oransjevin er resultat av at den vestlige verden er usikker på seg selv. Mange føler skyld for miljøet og at vi har ødelagt planeten. Men vin er laget av mennesket, og er kunstig på et vis. Det er noe som er laget, som kunst, musikk, språk. Frukt og grønnsaker er et naturlig produkt, men vin er oppfunnet av mennesker. Nå er folk i vesten flaue over at de påvirker prosessen. Utvikling i vinkunsten er jo bra. Hvis man skulle gjort det samme med musikk så måtte vi gått tilbake til primitive lyder.

Kritikken til tross, det er ikke til å komme fra at mange av verdens beste oransjeviner kommer nettopp herfra og innehar en unik posisjon i denne sjangeren.


Slovenia - på andre siden av grensen

Den italienske delen Collio får gjerne mest oppmerksomhet, men på den andre siden av grensen er det også full aktivitet. Totalt er det registrert 40 000 vinbønder i Slovenia. De produserer om lag 1 million hektoliter vin årlig og det meste konsumeres innenlands.

Da Slovenia var en del av Jugoslavia var det forbudt å tappe vin på flasker. Man kunne selge vin fra fat til naboen, men kommersielt flaskesalg var ikke lov. Minimum 30 % av vinen måtte selges til kooperativer som tenkte mer på kvantitet enn kvalitet. Etter Jugoslavias fall og Slovenia rev seg løs og ble uavhengig i 1991 åpnet det seg et helt nytt marked for slovensk vin. Det lille landet med kun 2 millioner innbyggere trenger og fortjener et større publikum for sine viner. 

Marjan Simčič
Vi besøker Marjan Simčič  og Thomaz Scurek i Goriška Brda, to vinprodusenter som begge forteller om tidligere tiders utfordringer, men som gjerne vil vise frem hvor de står i dag. Begge dyrker en rekke forskjellige druesorter, både lokale druer som refosko, ribolla, friulano og malvasia, samt internasjonale sorter som pinot noir, cabernet sauvignon og chardonnay. Slike produsenter som leverer vin av god kvalitet kan være en døråpner for de slovenske vinene ut i verden.
 
Marjan Simčič er en vinmaker som har fått en viss internasjonal anerkjennelse. Han er femte generasjon som lager vin på gården, og har studert i Bordeaux og Burgund. Han har tatt med seg erfaringer hjem til Slovenia, og vinene er merkbart inspirert av de franske toppdistriktene. Samtidig er de tradisjonelle vinstiler og druesorter ivaretatt, og vinene er definitiv også slovenske. 

Thomaz Scurek
Et steinkast unna holder Thomaz Scurek til. Han er en sympatisk fyr og tar oss med inn i en kunstnerisk vinkjeller der fatene er dekorert med malerier av forskjellig slag. En stor, rød velursofa står ved siden av en tønne med glassvegg der man kan se hvordan skallmaserasjon foregår. Scurek serverer lekne viner med lekker syre og intensitet. Disse vinene er mer typisk slovenske og mangler den store konsentrasjonen og fatpreget Simčič har, men har desto mer eleganse og finesse. Begge produsenter er interessante bekjentskap og viser hvilken mangfold det lille landet har å by på.

Enda mer mangfold blir det da vår studietur avsluttes i Istria, en halvøya Slovenia deler med Kroatia. Her besøker vi storprodusent Vinakoper, Slovenias ledende vinprodusent med 570 hektar vinmarker, 50 forskjellige viner og en årlig produksjon på 3,5 millioner flasker. Det er en stor kontrast til de to små vi nettopp har besøkt. En rekke viner blir servert til en bedre middag for å demonstrere at de slovenske vinene passer godt til tradisjonelle matretter som blekksprut og fiskegulasj.

Den røde solen går ned i Adriaterhavet i det vi skåler i rosa musserende fra Vinakoper. Friuli og Slovenia har bydd på en unik rikdom av druesorter og dedikerte vinbønder.
Jeg håper de grenseløse vinene kan bevege seg over landegrensene og ut i verden. Spesielt vin av de lokale druesortene vil berike en vinverden der alt for mange prøver å lage en universell stil uten å ta med lokale tradisjoner. 




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar