fredag 13. november 2015

Nervøse studiedager

Det er tidlig mandag morgen. Stedet er London og jeg har nettopp våknet på et særdeles slitent hotellrom på det elendige hotellet jeg har booket meg inn på (Fitzroy Hotel - der må dere aldri, aldri bo). Jeg går inn i dusjen, som av en eller annen grunn er plassert ved siden av senga og ikke på badet. Det er klart for de to første Course Days i Master of Wine-studiet dette studieåret og jeg er nervøs.
Jeg kler på meg og lurer på om jeg er flink nok til dette, om jeg kommer til å dumme meg ut, si noe veldig feil slik at de andre ler. Jeg rister av meg opplevelsen fra notekurset som 7-åring der læreren gjorde narr og fikk de andre til til å være med å le fordi jeg ikke svarte riktig på et spørsmål om dobbel helnote eller hva det nå var. Nei, sånn blir det ikke. Voksne mennesker gjør jo ikke sånt.
Jeg tar ned hårføneren som er hengt opp bak tv'en. Kabelen er kappet av og det stikker bare ut en blå og en brun ledning. Jeg ser det ligger en annen føner på ei hylle ved siden av senga og når den varme lufta blåser håret tørt lurer jeg på hvilken MW som skal være med oss disse to dagene. Er det en av de strenge, kritiske eller er det en av "de snille"? Det har i grunnen ikke så mye å si. De er krevende alle sammen, og det skal de jo være. Jeg trekker pusten dypt, sier til meg selv at dette går bra og lukker døren bak meg. Det er 250 skritt bort til instituttets kontorer (eneste fornuftige grunn for hotellvalg).

Til tross for at jeg er en introvert nervebunt med fluktinstinkt lik en utemmet mustang, liker jeg denne følelsen av nerver, eller snarere utfordringen det gir. Det er ikke morsomt å være nervøs, men nervøsitet er også en energi. Tar man tak i denne energien og bruker den til noe nyttig, så utfordrer man seg selv og flytter grenser. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har hatt sommerfugler i magen idet man tråkker inn gjennom disse dørene for å ta fatt på timer med smaking og dissekering av viner og notater som blottlegger skjemmende hull i vinkunnskapen.

Jeg sender en snap av inngangsdøren med gullskiltet det står Institute of Masters of Wine på og kjenner jeg er litt stolt over faktisk å ha kommet meg til Stage 2.
Så er vi igang. En hyggelig gjeng med 12-13 studenter fra alle verdenshjørner. Susan Hulme MW har ansvaret for oss og gir tilbakemeldinger som alltid trekker fram det positive, før hun plukker på svarene.


Jeg skal ikke si så mye konkret om innholdet disse dagene. Det får vi også streng beskjed om. Ikke fordi vi skal fremstå som en hemmelig sekt eller noe, men fordi de samme vinene brukes på kursdager andre dager og steder. Røpes noe på sosialte medier ødelegges læringen for andre. Første dag smakte vi 12 hvite viner. Vi brukte god tid på de første to og gjennomgikk de nøye, før vi smakte de resterende under eksamensforhold. Etter en grundig gjennomgang sto det teori på programmet der vi fikk en time på å skrive et essay fra en tidligere eksamen. Essayene gikk vi gjennom dagen etter.
Formiddag dag to startet med 12 røde viner som prøves blindt, og man har 2 timer og 15 minutter på å komme i mål med fornuftig bevisføring for hvorfor ting er som de er. Den tiden går fort, og det er mye som skal med.

Jeg har en gammel klokke etter oldefaren min, han Johan Johansen opprinnelig fra Heradsbygd i Elverum. Det er et lommeur med en J inngravert på lokket. Jeg håper at den på magisk vis skal gjøre slik at tiden strekker til. Det gjør den sjelden. Hodet mitt er fullt av alt for mye av stort og smått, h e l e   t i d e n. Å klare å holde konsentrasjonen i 2 timer og 15 minutter er særdeles vanskelig. Det krever mye energi å navigere fram til riktig del av tankekaoset der det handler om nitidig argumentasjon om opprinnelse, druesort, tilvirkningmetode og kommersiell posisjoner. Det er mye informasjon som skal formidles på kort tid, og det bør være både konsist og korrekt. Det er ikke tiden til å få nye kreative idéer, men det dukker opp slikt likevel (oh, the joy of bipolar). Jeg har faktisk trening av konsentrasjon og å holde tråden i lengre tid som et punkt i studieplanen. Det er trening, mye trening, som skal til.

Dag to er til veis ende. Det loslitte hotellrommet ønsker velkommen med trekk fra vinduene, uoppredd seng og franske skravledamer på naborommet. Nervøsiteten er borte, men den kommer nok igjen, bare vent. Gode, gamle venner forsvinner ikke så lett. Jeg gjorde det ikke spesielt bra, men er fornøyd likevel. Jeg fikk med meg en rekke verktøy og gode tips. Jeg fikk en iver etter å jobbe hardere, bedre og riktigere. Men viktigst av alt, jeg føler en ekte glede ved å gjøre dette. Det er lenge siden sist.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar