fredag 17. juli 2015

Svalbard dag 4: Kinnvika og isbjørntokt


Vi våknet opp til nok en strålende, solfylt dag på Svalbard. Vi har kommet til Nordaustlandet og befinner oss i den nordlige delen av Hinlopenstredet. Nå har vi ankret opp i Kinnvika ved inngangen til Murchisonfjorden. Der skal vi kikke på forskerstasjonen som ble bygget i forbindelse med det internasjonale geofysiske år i 1957-58 og var bemannet fram til 1959. Forskerne skulle måle metrolgiske og atmosfæriske parametre for å øke forståelsen for den arktiske atmosfæren. De ti bygningene her eies av den Norske stat og både bygninger og alt utstyr som hører til forskerstasjonen ble fredet i 2009. 


Vi kom i land litt over klokka 9 til en temmelig karrig øy full av stein og grus. Steiner av ulik tykkelse og farge ligger hulter til bulter. Noen står opp i skrå vinkel tett i tett. Andre steder er svart skifer knust i biter og ser ut som grillkull.

I det karrige landskapet er det sommer og naturens ukuelige livsvilje har presset seg opp i grusen. Litt mose her, noen bittesmå klaser med unseelige gule og hvite blomster der. Vakre små rosa blomster stikker opp. De er ikke mange og man må gå nære innpå for å se deres skjønnhet. Slik er det i grunnen med mange ting. Det er ikke før man går nært på den virkelige skjønnheten kommer fram.



Dostoler på utstilling
Vi går i rekke opp til forskerhytta og bygningene rundt. Som vanlig har vi bevæpnede vakter på flankene som holder utkikk. Vi kikker inn i uthuset først. Det er mørkt der inne og ikke mye å se. Bare et glimt av livet som ble levd her. Utenfor står ei slegge med brukket skaft og to røde stoler. Det var skåret hull i setene og under den ene sto ei stor sinkbøtte. En luftig utedo med andre ord.
Vi trasker videre over råtten snø og bort til hovedhuset. Fra fronten ser det ut som ei lita hytte, men det er lang innover med mange rom. Også her er det mørkt. Skoddene er for og det er vanskelig å se. Men vi skimter stua, en rekke soverom som ikke var stort større enn 2x2 m og et slags bad innerst.

Deretter vandret vi en liten runde over stein, enkelte blauthøl og gammel snø før vi stoppet opp og kikket på et amfibiekjøretøy som sto igjen etter forskerne. Det var en Studebaker bandvagn m/48 ifølge det rustne skiltet på den. Kjøretøyet var svært medtatt. Forvitret av vær, vind og tid. Rusten lå flakvis, men flere intstrumenter og delvis det ene førersetet ga et inntrykk av hvordan den hadde sett ut. 

For de aller tøffeste blant oss var det bading etterpå. Fem stykker kastet klærne og hev seg uti det iskalde vannet på 80 grader nord. Jeg nøyet meg med å drikke kakaoen som ble satt fram mens jeg beundret hardhausene som bedyret at badet var deilig og forfriskende.

Etter badingen kunne man returnere til båten eller være med på tur. Det ble selvfølgelig tur på oss. Deilig å strekke på bena. I samlet flokk vandret vi opp mot en åskam før vi dreide ned mot bukta og spaserte langs sjøkanten. Folk samlet drivsøppel. Hyssing og tau, plastavfall, skosåler og diverse som har reket i land. Ved en lagune satt det en liten gruppe ærfugl. To av dem vagget litt rundt for seg selv, men snart tok de alle til vingene. – Huff, alle disse folkene, tenkte de sikkert.

På en åsskam til høyre fikk guiden Lars den skarpøyde se et polarreinsdyr. Det sto langt borte og var kun mulig å se med kikkert. Den beitet fredelig på den sparsomme mosen. 
Solen varmet og genseren måtte av. Rune fant en krill på bakken, noe som var et av dagens mest interessant funn ifølge Lars.
Den danske guiden Lars vet ALT om fugler og planter.

Tilbake på båten lettet vi anker og satte kursen mot Hinlopenstredet. Det varte ikke lenge før det ble meldt om isbjørn på høytaleren. Opp på akterdekk i full fart og der så vi bamsen. Den sto på land og var lett synlig mot den gråbrune, golde bakgrunnen. I kikkert kunne vi se at den var merket med halsbånd. Det var altså en binne. Hun kikket mot båten og labbet så bedagelig oppover.


Lunsjen vartet også opp med en isbjørn utenfor vinduet. Vet ikke om det var den samme. Det var oppdaget ennå en isbjørn mens vi spiste og vi gjorde om på programmet og dro på isbjørntokt i zodiak. For en gangs skyld hadde ingen av guidene med våpen, men siden vi ikke skulle i land var det vel ikke nødvendig heller. 
"Sjefen" på vei for å spionere på isbjørn
Isbjørnen befant seg på en mindre øy. Vi kunne ikke se den fra båten siden den lå på baksiden av øya, men guidene hadde vært ute og spionert og visste hvor den lå.

Vi stoppet båten foran isbjørnen og kikket. Den kikket tilbake på oss. Lurte litt. Så fant hun ut at det var greiest å gå. Dette var ikke noe hun egentlig hadde mye til overs for. Å bli beglodd på denne måten. Hun labbet oppover og forsvant til den andre siden av øya. Vi kjørte rundt øya og fikk se isbjørnen i vannet. I et snødekt parti på øya så vi spor etter hvor den hadde hoppet uti. 
Bjørnen beveget seg hurtig i vannet. Vi fulgte den med kikkert. Det er ikke lov å forfølge dyr på Svalbard, fortalte ekspedisjonssjef Truls, så han gjorde ikke det. Jeg hadde egentlig ikke noe behov for å snakke nærmere med den svømmende bjørnen heller. Men flott var det. 
En sovende bjørn var rapportert på den andre siden av bukta. Vi dro derfor bort dit, men ingen bjørn var å se. – Return to ship, return to ship, ble det sagt over radiosambandet og jeg følte igjen at vi var på en ekte ekspedisjon igjen, og ikke turister på feriecruise. 


Tilbake i båten rakk vi akkurat å gjennomføre et planlagte fugleforedraget med Lars klokka 16. Lars er dansk og har lang erfaring som naturforsker og feltbiolog. Han har også forsket på havfugler. Med sin store kunnskap om absolutt alt som vokser og rører seg beriket han turen med en rekke observasjoner. Det er veldig greit å ha med et levende naturleksikon på tur.
Lars er glødende opptatt av fugler og snakker gjerne om de. Lenge. I foredraget fikk vi en gjennomgang av fuglearter som lever på Svalbard. Noen har vi allerede sett og andre håper vi å se i løpet av turen. 

Middagen var svært hyggelig med godt selskap og prat rundt bordet. Biffen var seig som gummi, men jeg var veldig fornøyd med Chateauneuf-du-Pape 20-og-et-eller-annet fra Guigal. Opplevelsene dreide seg om alt annet enn vin denne uken, så jeg bare koste meg med vinen uten å analysere i det hele tatt. Ferie!  

Kveldens foredrag om Svalbards historie ble utsatt grunnet stor isbjørnfare. Alle mann på dekk - nok en bjørn var i sikte. Vi lå inne i Wahlenberg-fjorden og det var mye is. Bamsen sto på et isflak et stykke unna. Kameraene klikket, kikkertene kikket.  Med isbjørnen fra i går blir dette isbjørn nummer fire (eller fem hvis lunsj-isbjørnen vår var en annen bjørn, men det var trolig den vi så rett før). 

Litt leie av all denne isbjørnen (ironi) gikk vi inn til foredraget. Truls dro gjennom hovedtrekk i Svalbards historie, fra geologi til hvalfangst, gruvedrift, polferder og turisme. Interessant, men hodet begynte å bli fullt så sent på kvelden og jeg var ukonsentrert og trøtt. 

Ute var det midnattsol og varmt på akterdekk. Likevel valgte jeg lugaren og søvnen. Frisk luft og mange inntrykk gjorde meg uinntakelig for annet.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar