torsdag 1. januar 2015

En dønn ærlig nyttårshilsen

Nyttårsaften er tid for ettertanke over året som har gått og ønsker for året som er i ferd med å ta til. Sosiale media flommer over av nyttårshilsner, noen floskler, noen mer ekte, mye glede og moro. Jeg skulle gjerne bidratt med ren glede, men fra meg blir det ren alvor i år.

Til tross for at vi ikke liker å innrømme det er psykiske plager fortsatt tabu. Ikke så tabu som det engang var, men fortsatt er det mye vanskeligere å snakke om å ha en psykisk lidelse enn å innrømme diabetes eller at man har leddgikt.
Jeg vil derfor begynne året med å være ærlig om min egen tilstand. Litt fordi jeg ønsker å vise at selv sterke mennesker kan slite psykisk, litt fordi jeg vil utfordre mine egne stigmatiserende tanker om det og ganske mye fordi jeg tror på at åpenhet kan flytte grenser. 

Jeg plages nemlig med psykisk sykdom. En sykdom som ikke syns for andre enn mine nærmeste og som jeg er veldig flinkt til å skjule. Den heter bipolar lidelse og for meg serveres det gjerne sammen med angst og krydres med enkelte tvangstanker og mistenksomhet. En herlig kombo med andre ord, som til tider formørker tilværelsen og gjør selv ganske enkle arbeidsoppgaver tunge og vanskelige.

Jeg har drasset rundt på den svarte bikkja* av og på i årevis, men har også fått utrettet temmelig mye. Når bikkja sover. I perioder der energinivåene stiger mer enn godt er kommer de høytravende ideene og skribleriene på løpende bånd, noe bra, mye dårlig, men det ukuelige pågangsmotet i gode perioder gir suksess selv om jeg henger etter meg selv der jeg galopperer av gårde med utemmet energi.

2014 har vært et fint år på mange måter, men ikke helt. Til tross for fremgang på mange områder, har jeg slitt meg gjennom året. Fram til nå har jeg levd greit med sykdommen, men etter min fars bortgang for to år siden har jeg snublet i vei uten å finne skikkelig fotfeste. Sorgen skapte et sår der all verdens dritt har flyttet inn.

Jeg har kikket inn i det mørkeste rommet av dem alle, vært inne i labyrinten der skillet mellom det virkelige og fantasien er utvisket. Jeg ligger utmattet i strandkanten etter å ha vært under bølgene og dras motvillig tilbake mot dypet. Gang på gang. Jeg er ikke lenger interessert i vin – jeg bare later som - og venter på at den gamle gløden skal komme tilbake.

Drømmen min, Master of Wine-studiene jeg er så stolt av å holde på med, ler hånlig av meg der tankene roter rundt i intet og ikke er til å få tak på. Klisterhjernen min, som jeg alltid kunne stole på, har fått hukommelsessvikt og hele vinverdenen ser ut som en Jarlsbergost full av hull selv om jeg vet at dette er ting jeg kan. Selvtilliten er til tider som en dårlig dag på børsen. Helt på bånn.

Men så rart det enn høres ut, så er jeg på en måte glad i denne sykdommen også. Det gir meg en dyp innsikt i meg selv, i mennesket, i sinnets lunefulle, gåtefulle veier. Selv om det er tøft når det stormer har jeg lært å stå støtt mens jeg venter på at fotfestet skal stabilisere seg. Jeg er velsignet med en vidunderlig familie med flinke tenåringsbarn, en omtenksom ektemann og min alltid gode og snille mamma. Jeg har en dyktige terapeut hos Orkdal DPS og et helsevesen som tar meg på alvor. Jeg har et stykke igjen til overflaten, men er godt på vei og optimistisk til at jeg igjen skal surfe på bølgene.

Med det takker jeg de innvidde for støtte i året som har gått, og ønsker alle et godt nytt år. Måtte 2015 bli belagt med stødig brostein for alle som grubler på hvor neste fot skal finne feste.


*kjent metafor for depresjon.

2 kommentarer:

  1. Stå på Heidi, også ser jeg frem til å slå deg I Risk i løpet av året...

    SvarSlett
  2. Jeg føler med deg. Jeg mistet en kamerat for 11 år siden med samme sykdom og vi har flere i familien som til tider sliter.

    SvarSlett