mandag 24. oktober 2011

Et smake-eventyr i 5 akter (2/5)

Foto: Rune Rake
 Andre akt

Det tok til å skumre utenfor da de åtte vennene tok plass rundt bordet. 
– Se... de rødoransje bladene på lønnetreet gnistrer i de siste solstrålene, sa Karl Kristian og alle nøt synet av det vakre treet utenfor vinduet.

I glassene ble det skjenket to viner. Vinen i det ene glasset skinte som gyllent gull, mens det andre var lysere gult med et grønnskjær som minnet om gjenskinnet fra en grønn smaragd. Det er ikke uten grunn edelt metall og edelstener brukes i beskrivelsen av disse vinene. Dette var vin fra Montrachet Grand Cru, en juvel av en vinmark som deles av kommunene Puligny-Montrachet og Chassagne-Montrachet i Burgund. Puligny-Montrachet omtales som den beste hvitvinskommunen i verden av Clive Coates, MW. Den samme Coates omtaler Domaines des Comtes Lafon som ”ganske enkelt det beste hvitvin-domainet i Burgund", og det var dette som glitret i glassene. Parsellen Lafon disponerer i vinmarken Le Montrachet ligger i Chassagne-delen. Et morsomt interaktivt nettkart over vinmarken og dens eiere finnes her. Lafon finner du nederst til venstre.
Lafon har siden 1992 sakte men sikkert økologisert domainet. I 1992 sluttet de å sprøyte i vinmarkene og noen år senere begynte de på overgangen til å bli økologisk sertifisert, samtidig som de utforsket den biodynamiske retningen. I 1998 var øko-sertifikatet i orden, og vinmarkene drives etter biodynamiske prinsipper.
Wine-searcher.com opplyser en gjennomsnittspris på hhv 14 000 kr for 1993-årgangen, og 8 000 kr for 2006. 


Vindamen lurte på hvilke ord kan man bruke for å beskrive viner som er så fantastiske og overgår mye av det man har smakt før? Hvordan kan notatene yte vinen rettferd uten å virke pompøse, klisjefylte og påtatte? Det var en problemstilling som skulle gjenta seg ofte etter hvert som kvelden skred fram. 


Domaines des Comtes Lafon Montrachet Grand Cru 2006 
Ung vin, men likevel tilnærmelig. Den føles ikke spesielt lukket, men har masse å gå på likevel. I munnen er den fet og fyldig med deilig frukt som er så rik så rik, dog ingen tung vin. Nennsomt eiket må være riktig uttrykk. Merkbart, men ikke dominerende. Jancis Robinson omtaler den som "vanskelig å lese" i februar 2008. Nå, i 2011, er den ikke ulesbar, den gir mange hint om hvordan den skal forstås. Smakt i sammenheng med 1993 kan det anes mange jordsmonnselementer som er likedan i de to vinene.

Domaines des Comtes Lafon Montrachet Grand Cru 1993 
Kraftig og intens, sitruspreget, mange likheter med foregående vin, 2006-årgangen, men selvfølgelig eldre. Eiken er her helt integrert og vinen fyller hele munnen med mineraler, frukten er solid og stor, moden, sitrus og et slags ferskenaktig uttrykk uten å være hverken tørket eller fersk. Hint av allehånde. Lang og kompleks.



Hvilke av de to var best? Vindamen visste ikke sin arme råd om å bestemme seg. Den ene strålte i sin ungdoms vakre glans, mens den andre hadde fått det voksne alvoret som gjorde den interessant å dvele ved. De hadde både likhetstrekk og ulikheter. Men så trengte hun da ikke å velge heller. De sto der foran henne i all sin prakt begge to og bare ventet på å bli drukket. Akkurat da ble en kostelig rett plassert foran henne. Det klinget i kokekarens danske mål, da han annonserte kveite med ekte kaviarsaus til burgunderen.



Det hersket stillhet rundt bordet. Innimellom ble den avbrutt av surklingen fra munnene som bearbeidet den kraftfulle vinen og dempet stønning når smakene nådde hjernen som varslet ren nytelse.
To nye store glass ble satt fram. Glassene er selvsagt munnblåste Riedelglass, og i det første glasset skjenkes kveldens første barolo. 
Vi er i frigjøringsåret 1945 og smaker barolo fra erkekonservatist Bartolo Mascarello. Produsenten kan du lese mer om i denne bloggposten av Rune Rake.



Bartolo Mascarello Barolo 1945
Oransje, lys farge, klar og ren i glasset.
Duft av nyper, røkt bacon, dempet tjære og kjøttkraft (som ikke er det samme som buljong, men det blodige, deilig utsiget fra en biff som er lett stekt og slipper en blanding av blod og kraft ut av "kroppen") Meget flott vin, en av kveldens aller beste skal det vise seg. Tanninene er helt avslepne, vinen er sylskarp, vibrerende som en stram streng med en stødig, klar tone som varer helt til ettersmaken fader ut med smaken av syrlig rips, tørket sopp og en nesten floraktig tørrhet.  



Bartolo Mascarello Barolo 1989
Den her var en liten skuffelse i forhold til foregående. Bare en liten skuffelse, for hadde ikke foregående vin tatt pusten fra en så hadde notatet blitt både lengre og bedre, men dog.  Til tross for å være hele 44 år yngre viste den ikke så god friskhet som 45-årgangen. Den hadde noe mer frukt, sursøte bær og rips. Den forandrer seg hele tiden i glasset og var ikke helt lett å få noe tak på.


Oksehalekraft var det perfekte følget til begge vinene. Det lille drysset med tørket traktkantarell satt en ekstra spiss på det hele og forsterket soppreget i 45-årgangen. 
Da de mer erfarne drikkerne av gammel barolo priste vinen fra 1945 var vindamen viss på at hun hadde smakt noe som sjelden noen hadde smakt maken til før, verken på land eller sjø. 

Men historien er enda ikke ferdig.... Følg med i neste akt der en rekke flere gamle baroloer åpnes.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar