lørdag 10. september 2011

Morgenstemning - Første dag i hjortjakta

 Den første morgenen i hjortjakta handler mest om elg.

Morgenstemning fra Hammerfjeld første dag i hjortjakta

Det er 10. september. Klokka har passert fem, og det er mørkt og stille. Det er første dag i hjortjakta. Spenning og forventning til en god jaktperiode banker i mangt et jegerhjerte denne morgenen. Kommer det dyr på post?

Jeg lister meg opp i skogen rett bak huset. Finner en god sitteplass med utsikt over et jorde. Venter. Himmelen har gått fra svart til mørk blå. Bekken ved siden av der jeg sitter klukker og sildrer og demper lyden av meg, mennesket. Stillhet.


Morgenen gryr sakte. Lett dis ligger lavt over bakken og slører til konturene av landskapet. En fugl hilser morgenen velkommen med noen glade toner. Jeg løfter rifla og speider langs skogkanten gjennom kikkertsiktet. En busk ser ut som den rører på seg. Jeg vet den ikke gjør det, men må se en ekstra gang likevel.
Men er det ikke... Der borte... Det ser det ut som tre rådyr står beitende med rumpa til. De står veldig stille. Altfor stille. Det er tre store steiner som har sett ut som beitende rådyr alle de gangen jeg har sittet her. Jeg lar meg lure hver gang.

Jeg snur på meg, og nedenfor på jordet kommer det en mørk skygge ut av havskodda. Skodda er tykkere nå, og lufta er kald og rå. Jeg ønsker meg varmere sokker idet to elger materialiserer seg. Nå ja, materialiserer seg er vel noe overdrevet. De kom ruslende på elgvis. Men det var nesten som om de materialiserte seg likevel. For sist gang jeg så var jordet tomt, men nå står det faktisk to elgokser der. Litt lenger ned står det et dyr til. Det er mindre og lysere i fargen. Jeg glemmer at jeg fryser på bena. Er det en hjort? Er den ikke for liten til det? Jeg tar meg i å ønske at det ikke var en hjort. Hvis det ikke er en hjort slipper jeg å ta stilling til om jeg skal løsne skudd. Jeg liker egentlig ikke akkurat den delen av jakta. For meg handler jakta ikke om å drepe dyr, men om å være i ett med naturen. Se ting man ikke ser til vanlig, men som er helt hverdagslige for en elg. Være lyttende, konsentrert og intenst bruke sansene. Heh, det er nesten som å prøve vin.

Det er ingen hjort. Det er en rev. Plutselig er den borte igjen. De to elgene kikker på hesten min som beiter på ei eng tvers over veien. De har sett ham før. Disse to karene har beitet her i ukesvis. Enn så lenge er de trygge. Elgjakta starter ikke før 25. september.


Det har blitt nesten lyst. Jeg tar frem mitt Canon G11-kamera. Et hendig kamera man kan ha med overalt og ta brukbare bilder med, selv i dårlige lysforhold. Jeg lister meg lenger ned mot elgene. De ser på meg, men tar det med ro. De har sett meg før også. Jeg klikker av noen bilder.
Plutselig flerres stillheten av et skudd. Et skarpt smell og resonansen som nærmest brer seg utover mens lyden svinner. Naboen har fått hjort på post. De to elgene løfter på hodet. Kikker mot lyden. Ett skudd til. De snur seg. Går noen skritt. Er litt usikre nå. Hva er dette? Er det farlig? Vet ikke. Tror ikke det. Skal vi gå?
Elgene blir. Jeg smatter til dem. De kikker på meg og den ene tar tre-fire elgskritt (sånne med store kneløft) oppover før den stopper. Jeg snur meg og lar elgene være i fred. Det er første dag i hjortjakta. Jeg skal finne frem varmere sokker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar