mandag 20. juni 2011

Et lite riesling-eventyr

Et voldsomt tordenskrall ønsket velkommen idet jeg ringer på døra hos Kjartan og Kirsti. Det er duket for riesling-smaking i Trondheim, en glimrende start på pinsehelga. Resten av pinsehelga skulle forøvrig fortsette med lyn uvær og endte med lynnedslag som slo ut strøm, telefon og nett. 


Jeg har aldri vært ekstremt opptatt av riesling. Jeg har ikke blitt revet med på riesling-karusellen som har svinget landet de senere årene. Men at riesling hører hjemme i toppen blant de noble druer er jeg ikke i tvil om. Det kan nok hende jeg blir innhentet av riesling-galskapen jeg også. Jeg kjente unektelig det krible litt i riesling-genene da jeg besøkte Moseldalen, Rheingau og Rheinessen for halvannet år siden. Etter pinsehelgens rieslingopplevelser er kriblingen enda sterkere. Drøyt 30 viner skulle smakes, de fleste var tyske og navnene var kjente og kjære. Kveldens antatte stjerne var Eitelsbacher Karthäuserhofberg Beerenauslese i 1959-årgang.

Weingut Karthäuserhof har sitt sete i Ruwer, en bielve til den større Moselelva. Tidligere så man ofte påskriften Mosel-Saar-Ruwer på flaskene, men etter 2007 ble Saar og Ruwer fjernet fra etikettene for å gjøre de mer forbrukervennlige. Tyske vinetiketter er et kapittel for seg.

Eitelsbacher Karthäuserhofberg er omlag 19 hektar stort og over 90 % er beplantet med riesling. Resten er pinot blanc. Skråningen vender sør/sørvest og hellingsgraden er opp mot 55 % på det bratteste. Jordsmonnet er skifer, med unntak av en liten del som har mer leire og er noe flatere. Dette er hjemmet til de 10 resterende prosentene med pinot blanc.

Karthäuserhofvinmarken har vært annerkjent som topp klasse i århundrer. Nå er det 1959-årgangen som skal vise seg fram. Vinen er gammel og sjelden og vi er alle spente når den skjenkes. Den er nesten brun i glasset. Duften er spennende med furunål, aprikos og treolje som det første som slår meg. Vinen har fantastisk syre, alle elementer er perfekt balansert opp mot hverandre. Sødme, syre, fylde og eleganse. En utrolig flott vin.  Siden jeg kjører denne kvelden får jeg med meg en liten desiliter som jeg kan nyte hjemme. Stor takk går til flaskens eier, Lars, for generøsiteten.

Hele veien hjem tenker jeg på den lille flaska i veska. På den gyldenbrune vinen med den store smaken. Klokken har passert halv to med noen minutter da jeg kommer hjem. Hele huset sover. Den sammenrullede, lange bassethunden sukker idet jeg lukker opp døra, men våkner ikke. Jeg tar fram et rent glass og skjenker i en skvett, omtrent halvparten av det som er i den lille flaska. Jeg tar med glasset inn i den mørke stua og fisker frem Mac’en. Vinglasset står på bordet. Jeg kjenner den dufter den knappe halvmeteren unna nesa mi. Det lukter hasselnøtter og kremost med rom og rosin. Minuttene går. Jeg rører ikke glasset. Duften er der, og det er så deilig å bare sitte i ro og kjenne på forventningen til det gode jeg vet kommer. Huset er fylt med søvnstillhet, jeg hører bare en trost skvatre utenfor. Jeg løfter glasset til nesen.

Duften er lik slik den var tidligere på kvelden. Treolje, aprikos, tørket frukt. En liten slurk rulles rundt i munnen, den utrolig freshe syren møter tunga, så sidene i munnen. Smak av overmoden klementin, tørket aprikos og en søt nøtteaktighet dukker opp. Ikke slik tørt nøttepreg som ofte kommer i gamle viner, men som hasselnøttskav trukket i en slags søt likør. Jeg prøver å la ettersmaken ebbe ut før jeg tar neste lille slurk. Det blir en sen kveld skal jeg fortsette slik, for vinen bare varer og varer. Syren ligger som en spent stålstreng gjennom hele smakskurven. Fyller først munnen før frukten, nå i retning av overmodne plommer, tar over. Syren er imponerende og når den mest voldsomme smaken gir seg og glir over i varm, delikat sitrus fuktes munnen fortsatt av spytt fra en syre som er strålende bevart i den 52 år gamle vinen.

Den noe pompøse historien ender ikke her. For det var jo en liten skvett igjen til dagen etter. Jeg gledet meg hele formiddagen, og etter lunsj skjenket jeg resten av vinen i et krystallglass av merke Riedel. Jeg satt utendørs, solen funklet i glasset og jeg bestemte meg for å fotografere den vakre brunfargen (jada, det er sært. Jeg vet det). Jeg ble nok litt for ivrig for plutselig vimset jeg glasset overende og som i sakte film så jeg det dale ned mot steinhellene. Selvfølgelig knuste glasset. De gyllenbrune dråpene tørket raskt inn. Jeg var ikke engang ferdig med å ramse opp stygge ord før de var borte. I det samme kom også hunden settende. Han hadde oppdaget to høner og en hane som spankulerte ute i hagen. Jeg lå på kne, plukket glasskår og bannet, hunden bjeffet, hanen gol fra hekken der han hadde satt seg fast og hønene kaklet forskrekket. Kombinasjonen av vin og livet på landet blir aldri kjedelig.



Deler av artikkelen har vært publisert i Avisa Sør-Trøndelag

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar