mandag 23. august 2010

Gårdsmat og design

Det er kvaliteten på produktet som teller, men utseende betyr litt det også.

Jeg syns det er morsomt med lokale råvarer, småskalamat eller gårdsmat om du vil. Disse produktene er gode ambassadører for norsk landbruk og bidrar i en viss grad til mangfold i matvaredisken. Men...
... det er et lite men. Designet på disse produktene er ikke alltid like heldig. Eller sagt på en annen måte, mangel på design fører til mindre salg. Det tør jeg påstå. Jeg har mange ganger stått foran hylla med gårdsmat med intensjon om å kjøpe et-eller-annet. Men det er ingenting som frister. Det er bare en haug med brune, vakumpakkede avlange greier. Spekepølser antakelig, men tankene mine går uungåelig til morgenrunden med hunden, og det han stolt presterer under en busk nede ved postkassen. Med unntak av vakuminnpakkingen ligner det mistenkelig på det samme. Spekeskinke og annet kjøtt ser ikke delikat ut det heller. Det ser ut som det er hardt og seigt, eller som restemat som har ligget et par dager i kjøleskapet.

Jeg har stor respekt for skapere av småskalamat. Med lange, arbeidskrevende dager og økonomiske utfordringer har jeg full forståelse for at design kommer langt ned på lista. Men noen tanker om dette bør man likevel gjøre seg. Kanskje kan noen tusenlapper til en spenstig designer gjøre underverker for design og identitet. Et godt eksempel på akkurat dette er Galåvolden Gård på Røros. Ved å hyre designbyrået Form til Fjells har de skapt en flott desig med moderne linjer, samtidig som det romantiske og tradisjonelle "Røroshønepreget" er inntakt. De fikk sogar gullmedalje for dette designet i konkurransen "Sterk Reklame" i 2009 og ble nominert i Visuelt, Nordens største arrangement innenfor visuell kommunikasjon.
Det er intet nederlag å benytte seg av utenforstående krefter for å få hjelp til å formidle sin identitet. En gårdsmatprodusent som er knallgod til å lage ost er ikke nødvendigvis like god på kommunikasjon. En designer har (som regel) ikke kompetanse på ysting hun heller.
Et annet lite hjertesukk i forhold til gårdsmaten er det nevnte mangfoldet. For joda, det er supert med spekepølse og camembertlignende ost, men ikke bare det. Hvor mange likedan spekepølser trenger vi egentlig? Når de i tillegg kommer uten en historie og ser ut som, tja, noe som hunden har produsert, så blir det kjedelig.
Vi har endel gode lokale oster i landet, men de kunne altså gjerne vært litt mer spennende. Fortalt en historie om terroir, for å benytte vinteminologi. Altså en ost som smaker akkurat slik fordi kua har beitet akkurat der. Som fanger det lille lokale stedet inni en liten lokal ost. Ost av sauemelk kunne jeg gjerne tenkt meg, og flere produkter fra geita, både ost og kjøttprodukter. Jeg vil ha lekre produkter av alle slags norske råvarer, kjøtt, fisk, egg, høne, urter, bær og alt annet. Fusjoner det gjerne med spennende utenlandske råvarer hvis det er formålstjenelig. Jeg vil ha små rariteter fra oldemors kokebok, som både smaker godt og ser bra ut. Jeg vil ha nyskapende mat, noe jeg aldri har smakt før. Noe som ikke har historie enda, men som kanskje kan skape historie inn i framtida. Jeg vil ha begeistring, sprudlende kreativitet og lekenhet. Så, kjære gårdsmatprodusenter, utfordringen er gitt. Det er tusenvis av muligheter. Grip dem!

2 kommentarer:

  1. Ja! Jeg har selv brukt hundeetterlatenskapsanalogien ovenfor en venn da vi var på bondens marked. Hundebæsj etter hundeæsj, med og uten vakum. Velsmakende sådan, men som du skriver, uten noen historie og uten noe forsøk på å gjøre produktet tiltalende. På markedet handler jeg likevel, for at bonden selv står der er et slags bud om kvalitet, men jeg ville neppe ha plukket opp de samme produktene i butikken.

    Ja til småskalamat med historie og noen tanker om markedsføring på toppen.

    SvarSlett