fredag 7. mai 2010

Vin: Industri vs håndverk

Mange av vinene vi finner på Vinmonopolets bestselgerlister er masseproduserte og kjedelige, og kan nok omtales mer som et industriprodukt enn et landbruksprodukt som det ligger stolt håndverk bak. Disse vinene er også laget av dyktige vinmakere og under strenge kvalitetskontroller. Felles for de alle er at volumet er stort og smaken ofte kjedelig og kommersiell uten egenart. Her er det ikke rom for personlighet eller vin som gjenspeiler sitt voksested eller vinmakerens kjærlige hender. Korrekte viner, ja visst. Noen er faktisk svært gode, de er billige, men det er akk så sjelløst. Iblant gjøres det noen snarveier som for eksempel å la en sekk med eikeflis trekke i vinen i stedet for å lagre den på eikefat den tiden det må ta for å oppnå ønsket smak og effekt på vinens struktur. Disse vinenes fremste formål er å skaffe eierne inntekt. Eierne er ofte kapitalsterke mennesker som ikke har hatt skitt under neglene. Høres jeg negativ ut? Tja, muligens. Det fokuseres også på kvalitet i disse store firmaene, men kvaliteten er for å selge mengder med vin etter konsumentenes smak. Det er det for så vidt heller ingenting i veien med, en god forretningside i vinbransjen er like mye verdt som andre industrieventyr. Men det føles ikke riktig. Håndverkerviner legger vekt på andre ting enn kvantum og en universell smaksretning. Hos håndverkerne er det naturen selv som får et ord med i laget, eller rettere sagt, det er snarere naturen som er sjefen. Støter man på problemer underveis, som dårlige værforhold eller andre uforutsette ting gjør man det beste ut av det. Det kan bli årgangsforskjeller, og vinene kan ha små lyter. Men de har også personlighet. De er ikke tuklet for mye med eller skapt for å tekkes den store grå massen. Det er en filosofi jeg personlig har stor sans for.

Men bildet er mer sammensatt enn som så. Det er ikke slik at viner som er laget av en liten familiebedrift i begrenset mengde nødvendigvis er bedre enn vin fra et større firma med flere millioner flasker årlig. Ofte har store vinprodusenter mer midler å rutte med. De kan ansette den beste vinmakeren, kjøpe inn det beste utstyret, bruke midler på forskning og fokusere på kvalitetsutvikling i større grad enn mindre produsenter. En større produksjon presser også prisen ned, noe som er bra for oss konsumenter.

Man må betale for god kvalitet og godt håndverk. Slik er det også for vin, selv om det ikke alltid er de dyreste vinene som er de beste kjøpene. Mange elementer er med på å bestemme kostprisen for en vin. Innhøsting for hånd er dyrere enn å bruke maskin. En liten vinmark i en bratt skråning er mer arbeidskrevende enn store arealer i flatt terreng. Begrenser man avkastningen i vinmarken får man mindre vin ut av arealet, noe som selvfølgelig presser prisen opp. Et respektert og kjent navn øker også etterspørselen, og er antall flasker begrenset går prisen i været.

Canet Valette i Sainte-Chinian (Languedoc) er håndverkere. Dyktige håndverkere. Vinene her lages etter biodynamiske metoder og man tar ingen snarveier. Vel verdt å sjekke ut.

Canet Valette Une et Mille Nuits 2006 (#58113 i BU - kr. 179,90) er laget av de tradisjonelle Languedoc-druene grenache, carignan, syrah, mourvèdre og cinsault.

Medium intens rubinrød farge med blålig kant. Henger på glasset.

Blir litt overrasket over nesen. Det kommer en noe svovelaktig duft først, noe som er rart siden disse folkene ikke bruker så mye svovel i det hele tatt. Så er duften noe soppaktig og hermetisk. Dette overdøver noe i begynnelsen. Kan det være mineraler? Under kommer det etterhvert fioler, skogbunn og røde bær.

På smak har den en syrlig inngang, faste tanniner, middels+ fyldig med fantastisk ren frukt som nærmest eksploderer i munnen. Skogsbær, krekling, blåbær, kirsebær. Høy alkohol. Lang ettersmak med frukt hele veien, med en tørr og varm finish helt tilslutt.

Produsenten selv anbefaler kanin-terrin til denne vinen. Jeg hadde ingen kaniner for hånden da jeg smakte den. Jeg kunne snike meg til å bruke ett av ungenes marsvin, men, nei. det er vel ikke særlig lurt. Derfor ble det roastbiff av elg i stedet. Den ble servert kald, med rå løk, majones, maldonsalt og nykvernet pepper på flatbrød, såkaldt båttå. Fungerte glimrende!

2 kommentarer:

  1. Slettes ikke uvanlig å spise marsvin (cuy) i bl.a Ecuador og Peru. Smaker dessuten helt ok.

    SvarSlett
  2. Oi, her er det en kommentar jeg ikke har fått med meg.

    Marsvinene her hjemme lever fortsatt. Hadde vært morsomt å smake slikt da. Men ungenes kjæledyr får man vel holde seg unna...

    SvarSlett