fredag 19. februar 2010

Glemte fakta om slakting

I min hylle med gamle kokebøker har vi kommet fram til boka Slaktestell, utgitt av Landslaget for Husstell-Lærerinner på Cappelens Forlag i 1952.

I vår beskyttede hverdag kommer maten fra butikken, pent innpakket i vakum, fint design og velklingende navn. Før i tiden var maten virkelig. Det var ekte dyr man spiste og det var naturlig å forholde seg til slakting. Boka fra Husstell-lærerinnene fremmer dyreetiske retningslinjer med human avlivning, selv om metodene kan virke noe mer brutalt enn det som brukes på slakteriene i dag. Her er noen korte utdrag fra slakting av forskjellige dyreslag:


Griseslakt

Når grisen er skutt, bør slakteren sørge for at den faller på høyre side, arbeidet går da lettere for ham.


Okseslakt


...det er best å stelle bukinnvollene mens de er varme. En trenger de samme redskapene som ved griseslakt, dessuten sterk nål, sytråd og godt fingerbøl.


Kalveslakt


Kalv blir ikke skutt, men slått hardt i skålten og deretter stukket i brystgropen og tappet for blod.


Saueslakt


Sprengt sauehode er godt å koke suppe på.


Hesteslakt


Det er ca. 20 meter brukbare tarmer av et hesteslakt


Kaninslakt


En trenger til det en ca 15 cm lang, tynn pinne, helst spanskrør, en god klubbe og en spiss, skarp kniv.


Fjørfeslakt


På små kyllinger brukes ofte hodetrekking. En griper med høyre hånds peke- og langfinger om hodet ved nakkeroten og trekker hodet med et raskt rykk framover og oppover. Hodet går da av ledd, og samtidig rives halspulsåre og nervestreng over, og dyret dør fort.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar