lørdag 21. november 2009

Slakt av vinen Barista


Det er sjelden jeg slakter viner. Det er mange viner jeg unnlater å skrive om fordi de ikke er noe spesielt, men nedsabling av vin gjør jeg sjelden. Men i dag gjør jeg det, og grunnen heter Robertson Barista 2009 (#59896 – kr. 129,90)

Hva er dette egentlig for noe? Dette handler om pinotage, og om druedrømmen som ble til et mareritt. I 1925 ble drua født av foreldrene pinot noir og cinsault. Jordmor var professor Abraham Izak Perold. Drua oppnådde en viss suksess omlag 30 år etter, men overproduksjon og druas egenartede smak av ”rustne spiker” førte til dalende populæritet. Så på 2000-tallet ble det skapt en ny pinotage-stil: sjokolade og kaffe-stilen. Den er visstnok en stor hit, men jeg undres. Jeg synes pinotage kan gi spennende viner, for eksempel Jacobsdal sin versjon (se her), men kaffe-og sjokoladevin er for meg et feilspor.

Pressemeldingen fra importøren av Barista fokuserer på hvor glad vi nordmenn er i kaffe. Den sier videre ”Nå kan kaffeelskende nordmenn også nyte sin favorittsmak når de drikker vin.” Kaffe-vin? Hvorfor i all verden er det et godt poeng? Jeg har mange ganger lyst på kaffe, men sjelden samtidig med rødvin. Og har jeg lyst på rødvin så har jeg ikke lyst på kaffe. En kombinasjon av disse to tingene er i mitt hode helt feil. For å bygge godt pinotage-rykte? Som kaffe-drua? Er dette en vellykket satsning? Hmm, ikke for meg nei.

Vinen henger ikke sammen i det hele tatt. Barista Pinotage 2009 har en duft av varm frukt, animalsk, moreller, aner kanskje kaffe, men det er det dyriske som dominerer og jeg vet ikke om jeg synes det er noe særlig innbydende. Etter hvert kommer mer kaffe, uten at det gjør den helt store forskjellen. Smakene spriker i alle retninger. Søtlige, overmodne moreller og ja da, det smaker kaffe. Slik kaffe man gjerne får i utlandet, på sydenferie, som er sterk og syrlig og ikke særlig vellaget. Etter vinen er ute av munnen, altså spyttet ut (noe jeg anbefaler med denne) eller svelget, kommer en fæl, vanilje- og hvit sjokoladesmak som fyller munnen. Rett etterpå det igjen kommer et grotesk kick av sviende alkohol. Vinen mangler helt balanse og har for dominerende alkohol i finish. Er heller ikke særlig elegant. Nesen er særs udelikat, selv om vinen er greiere i munnen. Det skal den ha. Det blir likevel noe endimensjonalt og pussig over dette. Hva er det meningen at den skal være? Når importøren foreslår matfølge som vilt eller rødt kjøtt med sjokoladesaus, eller rett og slett ”passer til det meste” begynner jeg virkelig å lure. Et lite saltkorn sammen med denne gjorde den veldig bitter, og jeg tror ikke den egner seg til mat i det hele tatt. Nei, folkens, sett over kaffekjelen og ta dere en god kopp kaffe i stedet.


7 kommentarer:

  1. Det hørtes ikke godt ut, gitt!

    e.

    SvarSlett
  2. Denne har jeg ikke prøvd og det høres like greit ut. Nå smaker jeg mange viner i løpet av et år, men denne tro jeg at jeg ikke skal teste ut.

    SvarSlett
  3. Er absolutt åpen for andre meninger om denne, men jeg syntes dette var dårlig, gitt.

    SvarSlett
  4. jeg liker den veldig godt.... jeg liker vanligvis venetoviner...amarone og ripassoo...

    SvarSlett
  5. Hei ErikB
    Takk for kommentar. Så fint at det er noen som liker vinen:) Bra for produsenten. Amarone og ripasso hører heller ikke til blandt mine personlige favoritter, selv om jeg har smakt mye bra av slike viner. Det blir ofte litt for svært og alkoholisk, men her snakker vi om personlige preferanser. I tillegg er Barista alt for ubalansert til å nå opp hos meg.

    SvarSlett
  6. Vi synes Barista er god, har planer om å teste den til Haggis med sjokoladesaus :)

    SvarSlett
  7. Testa den nå. 2012 kjøpt på Colorlines Superspeed og er helt enig i beskrivelsen. Dette er slakt også fra min side. Lukter litt uferdig og har ingen smak, bare en kort smak etterfulgt av samme "smak" som en kaffedoktor fra Hedmark (ja, jeg vet hvordan de smaker) og den varer leeenge.
    Amigo er bedre :(

    SvarSlett