mandag 16. november 2009

Hjortfall på søndag



Mildt høstvær i november, vage streif av sol, siste dag med lov til å jakte på store bukker i dette valdet. Valget var ikke vanskelig, det bar til skogs med hund, gevær og håp om ti-tolvspiring i siktet. Vi tok det sedvanlige jaget. Hunden Bacchus og jeg på jag over Hundlia, og husbonden tålmodig ventende på post i enden av løypa. Vel inne i terrenget fant hunden spor. Ekskrementer og fotefar fortale om hjort. Med ung hund er det alltid spennende å se hvilket spor som er interessant. Den lille krabaten er like stolt over å ha funnet en velduftende revebæsj som å spore opp et levende dyr av rett sort. Det bar opp myrlendt terreng og lyngkledde åser. Vimsende hit og dit i stadig nye tråkk. Joda, det sto dyr i lia. Og joda, de kom på post. Ingen bukk, men kolle og kalv. Først lot jegeren dyrene passere. - Kanskje kommer det en flott bukk etter damen? Men ingen bukk kom. Kolla og kalven passerte posten på nytt. Kalven for aller siste gang. En opphisset hund fikk belønning i enden av sporet. Bacchus slikker hjortkalven i munnvikene, og jeg hører ordene i høstdiktet til min sønn på 9 år i hodet:

Jakt

PANG!
Hjorten dør
Kjøtt får vi
Spore spor med hund
Hjortbiff til kvelds
Torstein K.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar