onsdag 2. september 2009

Som kua på den grønne plen

Du vet det er høst når kyra kommer hjem fra beite. Den siste uka har vært lang. Det er siste uke på fellesbeitet vi deler med to andre gårder. Det har vært klissete, vått og surt. Jævlig klissete for å være brutalt ærlig. Jeg har høylydt forbannet værguder og kyr, myr og gummistøvler. Jeg har hoppet fra grasstue til grasstue på jakt etter kyr, og jeg har falt ned fra de samme grasstuene ned i gjørma. Jeg har fått støvlene sugd fast i det jeg kaller leire, men som visstnok heter kvabb. Plutselig står du bare bom fast midt ute på myra, og aaarg - det er ingenting å gjøre med det. På søndag måtte jeg trå ut av støvlene for å grave de opp med hendene. Kuskit og kvabb(!) opp til albuene, sølete sokker og antakelig et ansiktsuttrykk som kunne skremme den onde selv. Et øyeblikk trodde jeg faktisk jeg var den onde, for makan til stygt ordforråd visste jeg ikke at jeg hadde.
Men i dag skulle altså kyra hjem. Det øseregnet mens vi melket i dag tidlig, og lyn og torden dundret over oss.

Uværet tok seg en pause mens vi drev hjem tre kuflokker til hvert sitt lune fjøs. Kyrne ruslet fornøyd hjemover i bedagelig tempo. Nesten tre måneders utegang har gjort godt, men selv ei ku lengter hjem til hverdagen etter den siste tiden i det våte element. Nå blir det beite hjemme i kløverenga rundt fjøset i enda noen uker. Godt å ha dere hjemme, jenter!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar