onsdag 23. september 2009

Den enes død...

...er den andres brød heter det. Eller kjøtt i dette tilfellet. Det er ikke hyggelig å slakte og bildene under er kanskje i sterkeste laget for noen. Det var vår 1,5 årige høglandsfeokse som på mandag ble slaktet. Fare for innavl gjorde at denne oksen ble den utvalgte da både mor og søstre begynte å interessere den unge, virile karen.

Den nye sjefen i flokken tok seg ikke nær av situasjonen, men passet på å spise opp maten til den avdøde.

230 kilo slaktevekt!

Man gjør seg noen tanker om liv og død når man slakter. Det skal man gjøre synes jeg. Dette er ikke noe vi gjør for artighets skyld, og jeg må innrømme at tårene trillet da oksen falt. Oksen vår har hatt et godt liv. Han har gått sammen med mor og flokk hele livet, og har levd fritt ute med fri tilgang på mat og vann. Han var tillitsfull og snill. I all ærbødighet, tusen takk.

5 kommentarer:

  1. Det er sterkt, men godt å se!

    Skulle gjerne bevitnet dette en gang.

    e.

    SvarSlett
  2. Det er en glede å se kjøtt uten vakumpakning... kan jeg bestille en T-bone?? Eller på godt norsk en skikkelig tjukkas av en italiensk Bisteca?

    Hvis du skulle finne på å komme ramlende med en kjøttis til meg i Oslo byr jeg på gjesterom med deilig seng og vin i glasset og inviterer gjerne Lene som bonus-gjest :)

    SvarSlett
  3. Eirik, bevitning skal nok la seg gjøre ved en anledning:)

    Liz, Jeg liker deilige senger og vin!
    Vet ikke om denne skal parteres i t-bones, men skal ta en prat med partøren(?)/slakteren som skjærer den opp for oss, antakelig i morgen.

    SvarSlett
  4. Din ærbødighet overfor dyret og din takk for det han var i livet rører det dypeste i meg. Sånn har mennesket til alle tider følt for dyra vi slakter og eter, og sånn skal det ennå og alltid være. Min ærbødighet til deg for at du er en bonde slik en bonde skal være.

    SvarSlett
  5. Takk for din kommentar, Sindre. Det var veldig godt å høre.
    Heidi

    SvarSlett