søndag 18. januar 2009

Typisk Goa

I dag, altså dag tre, har vi vært på tur. Vi begynte klokka åtte i morges, med bil til Panaji. Med oss var også en sutrete svenske med sin kone, som ikke hadde opplevd noe positivt i dette livet. Han syntes India har mye å lære av oss skandinaver, for det er vi som har rett må vite. Det var ikke den ting han ikke klagde på. Jeg og Rune fantaserte om å gi ham til krokodillene når vi fløt rundt på floden. Et herremåltid for dem, en lettelse for oss. Vel, vel. I byen kom vi over på bussen, som var gammel og varm, med dårlig fjæring alle steder et kjøretøy kan ha fjæring. Vi starta med krokodillene, og kjørte båt på Zuarifloden. Vi så en liten krokodille på snaut halvmeteren og deretter omsider så vi «the real thing» en 3 meter langt drog som duppet sakte bortover med sin skjellete kropp og kraftfulle lemmer. Han så helt likeglad ut. Hverken blid eller grinete, men like fullt krokodille. Det skumleste var dog da båten passerte et stort tre på elvebredden. I treet hang det store, svarte ting. De hang etter tærne og ventet på mørket. India har flaggermus av særdeles grovt kaliber.

Vel i land var det tilbake i den varme bussen. Så bar det til den velduftende krydderjungelen i Savoi. Her ble det tid til forfriskninger før vi fikk demonstrasjon om hvordan man høster en type frukt jeg har glemt navnet på. En liten brun mann klatret lynraskt oppover stilken (for det er mer som en tykk stilk, ikke en trestamme) til treet. Helt i toppen av palmen høstet han frukten før han lente seg frem og tilbake til stilken bøyde seg mot neste palme, der flerer frukter ventet. Slik sparte han tid og krefter på å ikke klatre opp og ned de høye stammene. Maria fikk tak i en nøtt/frukt, og ville absolutt ta den med seg hjem.Vi måtte overtale henne til å la det være. Tror ikke det hadde vært lurt å bli stoppet i tollen med en slik, den inneholder nemlig narkotika. Mange indiere bruker det, og også i muslimske naboland der alkohol er forbudt. En frukt tilsvarer 30 ml whisky, og man tygger den til spyttet blir rødt. Stoffet gir kreft i 100 % av tilfellene. Ikke lurt å ta med seg altså. Vi vandret videre sammen med vår lille indier og lærte om muskatnøtters viagravirkning på menn. Ektemannen fikk en muskatdrikk av foreldrene på bryllupsnatten. Vår indiske guide forteller om bananblader som brukes som tallerkner fordi klorofyllet trekkes ut i maten og hjelper maven. Vi så pepper og vanilje, gurkemejerot og kanel. Kanelbladene luktet skikkelig godt. Vi fikk en kort innføring i kunsten å lage Cashew-hjembrenten Feni, og den fikk vi selvfølgelig smake på tilslutt. Ikke særlig god, men sikkert bra for maven. Rundturen ble avsluttet med ei øse med kaldt vann nedover ryggraden. Dette ble gjort for å demonstrere hvordan trøtte rygger ble forfrisket etter en lang arbeidsdag med krum rygg. Ryggraden trekker seg sammen av det kalde vannet. Vi hylte over å få vann på oss, men det var egentlig deilig. Så var det endelig lunsjtid. Maten var tradisjonell goansk buffet med ris, fisk, grønnsaker og masala. Kurver kledd med bananblad ble brukt som fat. Godt, autentisk og ekte selv om det var lagt opp for turister. Tilslutt handlet vi aloe vera juice, kanelolje og muskatnøtter. Ungene fikk hver sin hjemmelagede fløyte, og kranglet om hvem som skulle ha hvilken fløyte. Den indiske damen som tok imot pengene fikk latterkrampe. «Barn er like overalt» lo hun.
Tilslutt på denne utflukten skulle vi besøke det hinduistiske tempelet Mongesh.
Først en liten innføring i de viktigste punktene i hinduismen før vi tok av oss på føttene og gikk fromt på de brennhete flishellene mot tempelet. Tempelet var finere utenpå enn inni, og vi sjokket rundt i kø forfulgt av en prest som ville ha penger. Ned mot bussen var det noen salgsboder der vi fikk tak i cashewnøtter, potetgull, sandaler til Maria, hatt til Torstein samt ett skjørt og t-skjorte til begge barna. Vi betalte sikkert altfor mye, for ingen av oss klarer å prute. Det er så vanskelig og jeg føler meg så gjerrig ved å gjøre det. Det koster ikke så mye uansett, og de som selger disse tingene trenger pengene mer enn meg.

Etter en liten busstur var det biltur med sur svenske igjen, og tilbake til leiligheten. Vi klarte å klemme inn tid til et raskt bad i bassenget før vi gikk ned på stranden for å spise middag. På vei til stranden ble vi møtt av en flokk hunder, som det forøvrig er mange av overalt, som hadde samlet seg på et lite platå der man går ned mot selve stranden. De likte ikke at vi kom. De bjeffet og knurret i skumringen. Ungene ble redde. Torstein, som gikk noen meter bak oss ble passet opp av to hunder. Han skrek og begynte å løpe. Hundene var der med en gang og omringet ham. «Kom her» kommanderte vi til Torstein, «ikke løp». Han fikk kommet seg uskadet bort til oss, men var veldig skremt. Vi hufset bort hundene, og motvillig lot de oss passere.
Denne gangen var det Little Palm vi spiste på. God og rimelig mat med aldeles grusom vin til. Nå er jeg i ferd med å gå over på øl, og det sier svært mye om hvordan vinen smaker. De to hvite jeg har prøvd eimer av geranium og smaker enda verre. Ingen friskhet, bære fælt. Kveldens vin virket som om den nærmet seg eddik i tillegg, og det gjorde den ikke noe særlig bedre. Vi spiste tandoori chicken med naanbrød, og det smakte bra. Pannekaker til dessert, med honning og rom denne gangen.Hjemme spilte vi yatzy på terassen. Torstein vant suverent ved å slå maxiyatzi på enere. Da ungene var i seng spilte foreldrene pokerkabal ut i de små timer, mens jeg drakk den siste skvetten med Wolf Blass Shiraz som jeg kjøpte på flyet. Australsk shiraz har sjelden smakt bedre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar