mandag 26. januar 2009

Panikk etter restaurantbesøk

Dag 13 – 13. januar
Nå begynner formen å bli bra. Etter frokostkaffen ruslet vi tur bort til Betalbatim sentrum. Det er morsomt å gå gjennom der de lokale innbyggerne bor. Her henger klesvasken gullende ren i fargerike rader på snorene, mens en gris tusler rundt utenfor huset og høns kakler. Av og til galer en hane. Alle menneskene hilser blidt hallo, og de indiske barna smiler og vinker. Vi føler oss veldig velkomne. De synes det er morsomt at vi har med barna syns indierne. Det er ikke så mange turister med barn her. Mest halvgamle, halvfeite, festsugne russere. Maria får mye oppmerksomhet med sitt lyse hår, mens Torstein blir klappet på hodet stadig vekk.

I Betalbatim er det ståk og yrende liv til tross for at sentrum kun er en liten gate med skole, legesenter og tre-fire butikker. Vi fant en disk der de solgte apotekervarer. Vi måtte ha Imodium, eller noe annet som stanser diare i tilfelle det blir problemer på flyreisen hjem. Ikke morsomt med 12 timer på flyet hvis magen er i ulage. Vi fikk all hjelp vi trengte hos apotekeren selv om alt vi fikk egentlig er reseptbelagt. Etterpå går vi bort i en gave- og leketøybutikk. Den minner om en gammel russisk butikk fra 70 tallet. Mørk, trang med gamle, støvete ting. Når vi først har gått inn er det vanskelig å gå igjen uten å kjøpe noe. Jeg har dessuten tatt ut litt for mye rupies, så vi er på jakt etter å bruke opp noen, men ikke på dritt. (Bortsett fra Imodiumen....) Vi fant to fine krus med Goa på. De ville vi ha. Damen i butikken kom fram med et teservise, med kanne og fire kopper i samme stil. Vi tok med det også. Det hele kom på 300 rupies, eller rundt 50 kroner. Latterlig.
Vi tok en titt på den lokale kirken, kikket på menn som arbeidet, gikk forbi skolen, fant ut at elevene bråker like mye her som hjemme, og så var vi tilbake til utgangspunktet. Vi gikk hjem og lot ungene bade i bassenget før vi gikk på stranda. Sandwichlunsj hos Fisherman's Shack, og så rett i sjøen. Ikke så store bølger i dag, og det er himmelsk i den varme sjøen. Rett bortenfor oss spretter det delfiner eller en lignende hvaltype. Morsomt og eksotisk. Da vi går opp av vannet gjør jeg noe jeg alltid har hatt lyst til. Jeg legger meg ned i vannkanten og lar bølgene skylleover meg. Alle fire ligger der på rekke og rad. Torstein skjønner ikke vitsen, hele buksa blir jo full av sand sier han. Han har rett. Det merker jeg når jeg kommer hjem i dusjen. Men det er ikke bare sand, det er også små skjell som har festet seg på bakenden min. Det er ikke verst. Et lite bad, så kommer man hjem med rompa full av skalldyr.

Middagen skal inntas på den berømte goanske restauranten Martin's Corner, men hadde jeg visst hvordan kvelden skulle ende hadde vi kanskje blit hjemme. Martins Corner er en «ordentlig» restaurant, med vinliste. Ikke så stor, fire importerte rødviner. Vi valgte oss Thomas Barton Reserve 2005 St. Emilion. Den var usedvanlig varm, men den smakte godt. Det gjorde også peppersteken vi fikk ved siden av. Ungene spiste Spaghetti Bolognese som var en tanke hardt krydret for de unge ganer. Men de spiste litt. Is til dessert. En hyggelig kveld med god mat og fin stemning. Vi fikk de typiske glaserte anisfrøene (?) tilslutt. Maria synes de er godt men plutselig sa det stopp i halsen hennes. Hun har lenge trøblet med å svelge ordentlig, og nå måtte hun ha vann. Det hadde vi ikke der vi sto utenfor restauranten, og vi gikk raskt hjemover. Maria ble mer og mer panisk. Det føltes som hun ikke fikk puste og dødsangsten kom krypende. Vi vandret på den øde veien i mørket. Maria klamret seg til meg og begynte å skrike. Hun hylte som et dyr med dødsangst og var ikke til å roe. Flere langtrukne, intense skrik senere hadde vi gått feil og var fortvilte alle sammen. Da kommer det en gammel indisk dame mot oss, sammen med to yngre jenter. De er bekymret. Gamla tar Maria i armen og leier henne med seg. «I need water» sier Maria mellom hulkene. Maria blir plassert i en stol på verandaen, mens de henter vann i et glass. Maria drikker og gråter, og innimellom skriker hun, langtrukkent og panisk. Hun tror hun skal dø. Den gamle indiske damen stryker henne ømt på halsen og brystet. Det kommer flere innfødte til i alle aldre. Alle er de bekymret og vil hjelpe. De spør om vi er katolikker. «Protestanter» sier Rune. De ser litt mellomførnøyd ut. Så henter de hellig vann til Maria. Hvem som velsignet det vet jeg ikke. Hun gulpet i seg det hellige vannet, og jeg prøvde å få henne til å tenke på kaninungene som kanskje skal komme. Hun roer seg noe. De hjelpsomme indierne ordner med en taxi til oss. Det er nå 15-20 stykker som står der. Gamle og unge. Drosjesjåføren nekter å kjøre oss hjem. Han ringer til legen i Colva. Så bærer det dit. Legen ønsker oss velkommen inn på et knøttlite legekontor og ber Maria legge seg på en benk. «Nå, baby, hva er i veien?» Maria tør ikke å svare, og jeg forklarer så godt jeg kan. Legen lyser ned i halsen på henne, måler blodtrykk og lytter. «Hun er helt frisk» sier han. Maria skjelver av redsel, og legen lurer på om hun kanskje har svømt for mye. Han spør også om hun har fått myggstikk. Han er redd for malaria. Han skriver en generøs resept på medisin og sovetabletter. Vi henter ikke ut resepten, vi vil hjem. Maria er roligere og drosjen tar oss med hjem.Det er greit å ha fått sjekket blodtrykk osv. Da vet vi iallefall at det er iorden. Jeg tror det var et godt, gammeldags panikkanfall. Når vi kommer over skrekken skal vi tenke på det som tross alt var en fin opplevelse i medmeneskelighet. Tror du noen i Norge hadde gått ut for å hjelpe noen som hylte hysterisk i et boligfelt? Neppe.

Hjemme prater vi, spiller Yatzy (Maria vant suverent, det er sikkert alt det hellige vannet hun har fått i seg.) Ungene kryper opp i senga mi, mens Rune legger seg på rommet til ungene. Vi snakker litt, og drikker mer vann. Da Maria skal på do får hun seg nok en skrekkopplevelse. I vasken sitter det en enorm, rødbrun kakkerlakklignede bille med sprikende antenner. Når jeg skal se er den borte. Men jeg finner den til slutt. Det blir et lite basketak, men jeg får tak i følehornene, får hevet meg opp på ryggen på den, og vi dundrer ut i stuen og ut på balkongen. Der får jeg etter stort besvær hevet det store beistet over rekkverket og ned på flisgulvet under. (Vel, den var kanskje ikke så svær, men ihverfall fem cm + følehorn). Etter billejakten sovner vi.
Litt utpå natta kommer panikken krypende igjen. Vi setter på lyset og ser på Animal Planet på TV. Omsider sovner Maria godt, og det blir morgen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar