torsdag 10. desember 2015

Freia Bakepulver - Billigere enn før krigen

Tidligere i dag kikket jeg etter oppskrifter på julebakst i min lille gullgruve av gamle, håndskrevne kokebøker fra gamledager. Fra den brune notisboka til gamle Milla flagret det ut et avisutklipp. Litt pussig sto det dagens dato, 10. desember, på klippet, årstallet var 1947.

Vi går 68 år tilbake i tid. Freias bakepulverkampanje ruller og går i Nationen. KAKE - som kake SKAL smake er slagordet, og pulveret er faktisk billigere enn før krigen. Har du sett på maken!

Jeg-personen, jeg velger å kalle henne Signe, forteller at hun har fulgt ukeplanen sin til punkt og prikke og at hun i dag egentlig skulle bakt en enkel sjokolade som alle husmødre burde prøve. Men slik skulle det ikke gå. Nei, søsteren til Signe hadde nemlig vært innom kvelden før og hun hadde hatt med seg to egg. Disse eggene ga hun til sin søster som sporenstreks forandret sine bakeplaner uten å betenke seg. Med egg i huset kunne Signe nemlig lage en herlig engelsk formkake som holder helt til julaften hvis man pakker den inn i et klede og legger den i en boks. – Denne oppskriften må De bare prøve, formaner hun og forklarer hvordan dette skal foregå i praksis. Kaken skal stekes på forholdsvis svak varme i halvannen time og Signe er spesielt opptatt av dette med matpapir langs kanten og i bunnen av formen. Det er mange som slurver med slikt, men hvis man husker det slipper kaken lettere.

Så da er julebakstplanen min klar. Det blir en holdbar engelsk formkake til jul. Hvis jeg har egg da...

Klikk på bildet for større versjon




lørdag 5. desember 2015

Jul på billigsalg!

Jeg sitter i Italia og leser nyheter hjemmefra om priskrig på matvarer. Aldri har avstanden føltes lenger. Måltidet får stor plass i Italia - i Norge blir det rasjonalisert bort mens oljedråpene drypper langsomt inn i årene. En intravenøs føde som metter ego og lommebok, men stjeler gleden over de enkle tingene. 

Til jul skal vi altså varme surkål fra en aluminiumspose, steke ribbe som koster mindre enn en pakke doruller (uten å dra den lenger om alternative bruksområder på ribbe) og lage julegrøt på fem minutter. Så kan vi tenke på at vi har fått selveste julemåltidet til en hundrelapp, under en halvtimes arbeidstid for de fleste. Da kan vi kjøpe enda flere meningsløse ting vi kan sette vekk i et skap og glemme. 

Folk kan ikke lage ordentlig mat lenger. Tidsklemma får skylda, men hadde nordmenn brukt tida på måltidet isteden for å klage over matpriser, asylsøkere og velferdssystemet hadde man fått tid til overs til å langtidskoke en høyrygg, lage en marinade eller legge til litt kjærlighet i en gryterett.

Hva er det vi tillater? Vil vi ha det sånn? Vi stumper matkvalitet og gnir den mot asfalten med hælen. Bøndene slår ned blikket og kjenner stoltheten over alle timene brukt i fjøs og på traktor revne når VG publiserer sin matvarebørs. Den eneste børsen som jubler når kursene går til bunns. Dagligvarekjedene og VG nærmer seg datostemplingen som sier utgått på dato. Da bør vi kaste hele greia i søpla, på samme måte som vi kaster all maten vi kjøper så billig. 

Jeg blir rett og slett lei meg og uvel. Det er jul på billigsalg og landbruksministeren syns det er fint. 
Det eneste man bør sitte igjen med er en flau smak i munnen. 

fredag 13. november 2015

Nervøse studiedager

Det er tidlig mandag morgen. Stedet er London og jeg har nettopp våknet på et særdeles slitent hotellrom på det elendige hotellet jeg har booket meg inn på (Fitzroy Hotel - der må dere aldri, aldri bo). Jeg går inn i dusjen, som av en eller annen grunn er plassert ved siden av senga og ikke på badet. Det er klart for de to første Course Days i Master of Wine-studiet dette studieåret og jeg er nervøs.
Jeg kler på meg og lurer på om jeg er flink nok til dette, om jeg kommer til å dumme meg ut, si noe veldig feil slik at de andre ler. Jeg rister av meg opplevelsen fra notekurset som 7-åring der læreren gjorde narr og fikk de andre til til å være med å le fordi jeg ikke svarte riktig på et spørsmål om dobbel helnote eller hva det nå var. Nei, sånn blir det ikke. Voksne mennesker gjør jo ikke sånt.
Jeg tar ned hårføneren som er hengt opp bak tv'en. Kabelen er kappet av og det stikker bare ut en blå og en brun ledning. Jeg ser det ligger en annen føner på ei hylle ved siden av senga og når den varme lufta blåser håret tørt lurer jeg på hvilken MW som skal være med oss disse to dagene. Er det en av de strenge, kritiske eller er det en av "de snille"? Det har i grunnen ikke så mye å si. De er krevende alle sammen, og det skal de jo være. Jeg trekker pusten dypt, sier til meg selv at dette går bra og lukker døren bak meg. Det er 250 skritt bort til instituttets kontorer (eneste fornuftige grunn for hotellvalg).

Til tross for at jeg er en introvert nervebunt med fluktinstinkt lik en utemmet mustang, liker jeg denne følelsen av nerver, eller snarere utfordringen det gir. Det er ikke morsomt å være nervøs, men nervøsitet er også en energi. Tar man tak i denne energien og bruker den til noe nyttig, så utfordrer man seg selv og flytter grenser. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har hatt sommerfugler i magen idet man tråkker inn gjennom disse dørene for å ta fatt på timer med smaking og dissekering av viner og notater som blottlegger skjemmende hull i vinkunnskapen.

Jeg sender en snap av inngangsdøren med gullskiltet det står Institute of Masters of Wine på og kjenner jeg er litt stolt over faktisk å ha kommet meg til Stage 2.
Så er vi igang. En hyggelig gjeng med 12-13 studenter fra alle verdenshjørner. Susan Hulme MW har ansvaret for oss og gir tilbakemeldinger som alltid trekker fram det positive, før hun plukker på svarene.


Jeg skal ikke si så mye konkret om innholdet disse dagene. Det får vi også streng beskjed om. Ikke fordi vi skal fremstå som en hemmelig sekt eller noe, men fordi de samme vinene brukes på kursdager andre dager og steder. Røpes noe på sosialte medier ødelegges læringen for andre. Første dag smakte vi 12 hvite viner. Vi brukte god tid på de første to og gjennomgikk de nøye, før vi smakte de resterende under eksamensforhold. Etter en grundig gjennomgang sto det teori på programmet der vi fikk en time på å skrive et essay fra en tidligere eksamen. Essayene gikk vi gjennom dagen etter.
Formiddag dag to startet med 12 røde viner som prøves blindt, og man har 2 timer og 15 minutter på å komme i mål med fornuftig bevisføring for hvorfor ting er som de er. Den tiden går fort, og det er mye som skal med.

Jeg har en gammel klokke etter oldefaren min, han Johan Johansen opprinnelig fra Heradsbygd i Elverum. Det er et lommeur med en J inngravert på lokket. Jeg håper at den på magisk vis skal gjøre slik at tiden strekker til. Det gjør den sjelden. Hodet mitt er fullt av alt for mye av stort og smått, h e l e   t i d e n. Å klare å holde konsentrasjonen i 2 timer og 15 minutter er særdeles vanskelig. Det krever mye energi å navigere fram til riktig del av tankekaoset der det handler om nitidig argumentasjon om opprinnelse, druesort, tilvirkningmetode og kommersiell posisjoner. Det er mye informasjon som skal formidles på kort tid, og det bør være både konsist og korrekt. Det er ikke tiden til å få nye kreative idéer, men det dukker opp slikt likevel (oh, the joy of bipolar). Jeg har faktisk trening av konsentrasjon og å holde tråden i lengre tid som et punkt i studieplanen. Det er trening, mye trening, som skal til.

Dag to er til veis ende. Det loslitte hotellrommet ønsker velkommen med trekk fra vinduene, uoppredd seng og franske skravledamer på naborommet. Nervøsiteten er borte, men den kommer nok igjen, bare vent. Gode, gamle venner forsvinner ikke så lett. Jeg gjorde det ikke spesielt bra, men er fornøyd likevel. Jeg fikk med meg en rekke verktøy og gode tips. Jeg fikk en iver etter å jobbe hardere, bedre og riktigere. Men viktigst av alt, jeg føler en ekte glede ved å gjøre dette. Det er lenge siden sist.

lørdag 7. november 2015

Spennende spansk sherryfat-brandy


Hvem gidder egentlig å anbefale en spansk brandy? Jeg gjør!

Mitt forhold til spansk brandy strekker seg ikke lenger til det obskure brune brennevinet man får kjøpt på kanariøyene når den medbrakte tax-free cognac'en er tom (fint for magen vet du...). Det er ikke veldig imponerende drikke.

Men da jeg smakte denne novembernyheten ble jeg begeistret. Dette var jo riktig så lekkert, med kompleksitet og spennende nyanser.
Det er sherrygiganten Gonzales Byass som står bak brandyen Lepanto Gran Reserva Solera O.V. Deres tørre Tio Pepe Fino sherry ble først eksportert til London i 1844, og selges nå over hele verden i store mengder.
Lepanto Gran Reserva Solera O.V. er som sherry laget på palominodruen, og mosten er destillert to ganger i to pot stills fra 60-tallet, anskaffet fra Cognac. Den beste delen av destillatet, kjent som hjertet, blir lagt på amerikanske fat i et solerasystem. Fatene har tidligere huset Tio Pepe, og brandyen ligger her i minst 15 år. Deretter ligger de i minst tre år på fat der det tidligere er lagret oloroso, en smaksrik og ofte litt røff, nøtteaktig sherry.
Det er denne olorosofat-lagringen som gjør denne brandyen så spennende. Duften er umiskjennelig olorosoinspirert med ristede valnøtter, krydderier og sitrusskall. I smak er den fruktig og karamellisert, stilen er sødmefull, men ikke klissete og kunstig. Alkoholen på 36 % er behagelig og ikke særlig skarp. Så langt, så godt. Men så kommer ettersmaken, og det er her det blir interessant. Lag på lag av vanilje, nellik, valnøtter, brente mandler, smørkaramell og appelsinmarmelade med en tørr, salt og nøtteaktig avslutning. Må ikke sammenlignes med cognac, for dette er noe helt annet. men bruksområdet er det samme; kaffe avec eller et lite glass etter et godt måltid.
Kommer i pen eske og finnes på de fleste polutsalg.


Lepanto Gran Reserva Solera O.V.
Varenr. 3435801 i basis (kat.2) - kr. 414,90
Robert Prizelius

fredag 6. november 2015

Gylden nyhet fra Loire

Moulin Touchais 1997 - steike bra!
I dag, fredag 6. november, slippes november-nyhetene på polet og det er mye godt å velge mellom denne gangen. Jeg rakk kun å smake på en liten brøkdel på gårsdagens Vinmonopoletmesse i Trondheim, men har plukket meg ut noen godbiter som står på min ønskeliste. Førstemann ut er dyr og deilig Moulin Touchais Coteaux du Layon i fire eldre årganger.

Moulin Touchais har en historie tilbake til slutten av 1700-tallet og har vært i Touchais-familiens eie i 8 generasjoner.  Vi befinner oss i Loiredalen i Frankrike, i Coteaux du Layon som er kjent for sine søte viner av den syrerike druen chenin blanc. Moulin Touchais drives på en tradisjonell måte med lav avkastning i vinmarken, håndplukking, stedegen gjær og lang gjæringstid.
20 % av druene høstes tidlig, omlag 90 dager etter blomstring. Druene er da fulle av syre og friskhet. De resterende druene plukkes en måned senere og er fulle av sukker. Etter den lange gjæringen blandes vinen sammen til en god harmoni av søtt og surt. Sukkerinnholdet ligger på rett under 100 gram per liter og det benyttes ikke eikefat
Vinen tappes tidlig, men ligger på flaske i minimum ti år før den forlater produsent og finner veien ut i butikk. Nå i november lanseres hele fire årganger av den søte vinen: 2005, 1997, 1985 og 1971.  Alle vinene ligger i Bestillingsutvalget og kan bestilles på nett (www.vinmonopolet.no) eller i din lokale Vinmonopolbutikk.



Moulin Touchais Coteaux du Layon 2005  - Varenr. 3410801 – kr. 349,90
Den yngste vinen i rekken som nylig er sluppet fra produsent. Fyldig og innsmigrende søt. Frukten går mot tørket appelsinskall, honning og aprikos. Frisk syre. Fortsatt veldig ung til tross for sine 10 år, og vil utvikle mer kompleksitet med alder.




Moulin Touchais Coteaux du Layon 1997 -  Varenr. 3410701 – kr. 359, 90
Gylden, flott farge. Rik og kompleks vin med lag på lag av akasiehonning, tørket aprikos, korinter, eplekake, multer. Flott syre som balanserer sødmen og gir en lett eleganse. Ettersmak som kiler i munnen i lang tid. Steike bra.




Moulin Touchais Coteaux du Layon 1985  - Varenr. 3410601 – kr. 389,90
1985-årgangen skiller seg ut. Året var varmt og vinen er tyngre og mørkere enn de andre. Eplekjeller og epleskrell på duft. Fyldig og tung i munnen med smak av tørket aprikos og karamell. Fortsatt syrefrisk, men mangler den sitrende syren som løfter vinen og skaper eleganse. Likevel, en god Coteaux du Layon med kompleksitet og lang ettersmak. 




Moulin Touchais Coteaux du Layon 1971  - Varenr. 3410501 – kr. 529, 90
Nå er vi i 1971 og vinen nærmer seg 45 år. Det skulle man ikke tro. Denne vinen virker minst like ung som 1997,  med en elegant letthet og syre som gir vann i munnen. Ungdommen til tross, her er det også spennende modenhet, en gammelung mix av tørket appelsinskall, sitrus, honningmelon, tørket fiken og nøtter. Konsentrert, kompleks og lang. 90 flasker tilgjengelig.




tirsdag 3. november 2015

Høstgleder: Crozes-Hermitage



Crozes-Hermitage er den største appellasjonen i Nord-Rhône. Området omkranser det lille, eksklusive Hermitage som gir store, lagringsdyktige viner. Crozes-Hermitage derimot, kan gjerne drikkes som unge siden vinene er bløtere og fruktigere. Vinene herfra er stort sett røde og lages av syrah-druen. Crozes-Hermitage av god kvalitet passer til både elg, hjort og lettere fuglevilt. Vilt er magert og krever ikke så mye tanniner, men til gjengjeld er stor fruktighet en fordel. Med andre ord, står det vilt på menyen i høst er tid for å åpne en flaske Crozes-Hermitage.



Delas Crozes-Hermitage Les Launes 2012
Varenr. 3374601 i Bestillingsutvalget – Pris: Kr. 199,-
United Brands
Innbydende duft av bjørnebær og boysenbær, krydret med nykvernet svart pepper gir forventning om klassisk Crozes-Hermitage. Innfrir på smak med saftig syre og lekker mørk frukt, boysenbær og plomme. Pent integrert fat bidrar med vanilje og lakris. Over middels fylde, men ikke svær. Modne tanniner og fast avslutning. Lekkerbisken-Crozes med plenty frukt.
(mottatt som vareprøve)

Delas Domaine des Grands Chemins Crozes-Hermitage 2012
Varenr. 9468101 i Bestillingsutvalget– Pris: Kr. 279,90
United Brands
Hakket mer kompleks enn Les Launes fra samme produsent. Her er det bringebær, bjørnebær og blåbær med hint av pepper, lakris og jod. Vanilje fra fat. Fyldig vin med deilig frukt. Den massive fruktigheten holdes pent på plass av faste tanniner og frisk syre. Veldig harmonisk og elegant. Crozes-Hermitage av ypperste kvalitet.  
(mottatt som vareprøve)




Colombier Crozes-Hermitage 2013
Varenr. 5045301 i Basis (kat. 3) – Pris: Kr. 209,90
Red & White
Duft av bjørnebær, moreller og fat, samt det karakteristiske pepperpreget. Konsentrert og fruktig vin med smak av sødmefulle skogsbær. Her er det også en inderlig fruktighet og dempet fat. Leskende syre og faste tanniner, men ikke veldig snerpende. Behagelig alkoholnivå på 12,5 %. Lang ettersmak.





Yann Chave Crozes-Hermitage 2012
Varenr.  4594301 i Bestillingsutvalget– Pris: Kr. 210,-
Terroir AS
Åpner med blå plommer krydret med svart pepper, før det slår inn snev av lakris og jod. Fruktig og slank vin med middels fylde, saftig syre og tanniner som støtter opp uten å være tørrende. Bjørnebær, krekling og plomme på smak. God lengde med varme i svelget. Velsmakende Crozes-Hermitage med nydelig fruktkarakter. Mangler noe på dybde og konsentrasjon, men har fin lengde og god intensitet. 








Tipsene er også publisert i Appetitt nr. 3/2015. Vil du ha flere vintips og over 100 gode oppskrifter? Kjøp bladet i nærmeste bladforhandler, eller enda bedre tegn et abonnement her.

fredag 30. oktober 2015

Kampklar Riesling til helga

Hva er vel bedre enn å starte opp etter bloggtørke med en ukomplisert og god riesling, som attpåtil er rimelig og finnes nesten overalt i kongeriket?

Kung Fu Girl Riesling 2013 har kanskje den styggeste etiketten jeg har sett på lenge, med unntak av den halvpornografiske etiketten jeg kom over på et tysk sektkellerei i august. 
Jeg ble overrasket med denne hos min mor til sushi take-away tidligere i uken. Den ble servert blindt, og viste seg raskt fram som en riesling med blomster, hvit fersken og sitrus på duft. Frisk syre, alkohol på 12 % og en markant sødme (10 gr/l). Men hvor kunne den være fra. Til tross for en veldig åpen og umiddelbar frukt, tok syre og sødme meg til Tyskland. Men det var det ikke. Jeg gikk gjennom alle riesling-land, men fant ikke noe som passet. Da ble det egentlig bare gjettekonkurranse, og svaret var Washington State, USA. Charles Smith er mannen bak vinen, en karismatisk fyr med...eh stooor selvtillitt. Jeg har ikke møtt ham, men så sier ryktet. Hans filosofi er å lage umiddelbare viner som kan drikkes nå - med en gang. Men som likevel ikke mister typisitet av drue og vinmark. Det lykkes han rimlig godt med.

Som en liten kuriositet - Charles Smith er også en pokémonfigur! 
Jeg vet ikke stort om Pokémon, selv om jeg har plukket opp utallige samlekort  på gutterommet til sønnen og fra laaang under sofaen i stua. For de uinvidde, Pokémon er et japansk spill opprinnelig laget for Gameboy, og som nå er en superkomersiell suksess med animerte filmer, samlekort, tegneserier, leker og alt mulig som kan selges med fortjeneste.
Smith har lenge hatt stor popularitet i Japan med sine viner. Den ble nok ikke mindre da Smith lanserte en vin med Pokémon-etikett i forbindelse med lansering av spillets Black and White utgave i 2010. En av skaperne av Pokémon hadde lenge vært fan av vinene og syntes det var kult. Teamet bak Pokémon spurte så Smith om han ville være en av karakterene i et nytt spill de laget. Det ville han, og ble sporenstreks gjort til Pokémontrener der han åpner med å si:
"My name is Charles. My power is passion. I'm passionate about all things, all the time."
(kilde: The Gray Report, 2010)

Kung Fu Girl er en smaksrik og fruktig vin, nær halvtørr i stil, men har en friskhet som balanserer og hindrer den i å bli flat. Sødmen gjør den velegnet til krydret mat, gjerne thai. God til sushi i form av maki og slike ting med mange forskjellige smaker, soya og wasabi.


Charles Smith Kung Fu Girl Riesling 2013 
Varenr. 9422101 i Basis (kat. 2)
Pris: 149,90