lørdag 9. april 2016

Couly-Dutheil - en stjerne i Chinon


I den lange rekken av vingårdsbesøk de siste ti årene er det noen som utmerker seg mer enn andre. Couly-Dutheil i Chinon, Loire er et av disse. Jeg ble derfor oppriktig lei meg da jeg i slutten av mars fikk høre at far i huset, Jacques Couly, hadde gått bort bare 74 år gammel. Jeg kunne ikke annet enn bestille meg noen flasker av Baronnie Madeleine for å skåle for hans minne.

Baronnie Madeleine 2010 var en stund min "husvin", det vil si en vin jeg gjerne hadde noen flasker av til enhver tid. Nå er det en stund siden jeg har smakt den, og det er første gang jeg har smakt 2011 siden jeg fikk den presentert i Chinon i 2014. Det var et gledelig gjensyn (eller gjensmak bør vi vel si) og vel verdt en anbefaling.

Bestilles på Vinmonopolet her eller i ditt nærmeste polutsalg.

Couly-Dutheil Chinon Baronnie Madeleine 2011
Varenr. 1085301– Kr. 189,90 (Symposium)
Nydelig duft av fioler, rød frukt, paprika og sorte oliven. Fyldig vin med bløte og silkemyke tanniner, god konsentrasjon og forfriskende, men ikke spesielt høy syre. Smak av søtkirsebær, marsipan og bakt, rød paprika (ikke den grønne og umodne). 2011 er betydelig bedre enn 2010 med bedre konsentrasjon og fylde. Druene ble plukket siste uken i september og druene fikk dermed optimal modning, noe flere andre produsenter i området slet med. Couly-Dutheil Chinon Baronnie Madeleine 2011 viser virkelig frem cabernet franc-druens egenart og kapasitet til å gi kvalitetsvin uten å måtte dele æren med cabernet sauvignon og merlot. Kan fint drikkes nå med sine modne tanniner og sjenerøse stil, men har potensial til å utvikle seg pent over de neste par årene.

Jecques Couly

Etter mitt besøk hos Couly-Dutheil skrev jeg en artikkel i Vinforum. Den er fortsatt like aktuell og jeg håper du har glede av å lese den.

Modning hos Couly-Dutheil

Therefore here we hold not that laughing, but that drinking is the distinguishing character of man. I don't say drinking, taking that word singly and absolutely in the strictest sense; no, beasts then might put in for a share; I mean drinking cool delicious wine. For you must know, my beloved, that by wine we become divine; neither can there be a surer argument or a less deceitful divination.
François Rabelais, femte bok, kapittel XLV

Hvordan kan uenighet om når man skal høste druer skape så stor splid i en familie og hvordan går man fram for å bedre vinkvaliteten uten å miste områdets egenart?
Couly-Dutheil viser vei i Loiredalens rødvinsappellasjon Chinon.

Chinon ligger i Touraine og dekker 2300 hektar på begge sider av bielven Vienne. Området har en rekke forskjellige terroir der de to hovedretningene er kalkrike skråninger og platå med tuffeau og sand/grus i vinmarkene nærmere elven. I Chinon er det cabernet franc som gjelder, lokalt ofte kalt breton. 90 prosent av vinene som lages her er røde, og nesten utelukkende laget av cabernet franc selv om loven tillater å blande inn en andel cabernet sauvignon. Noen få prosent chenin blanc dyrkes også.

Selve byen Chinon er en søvnig liten småby med ni tusen innbyggere og den eneste byen i Frankrike uten et eneste trafikklys. Det store fortet fra 1100-tallet ruver over byen og vitner om tusenårig historie fylt av både dramatikk og kjente historiske figurer som Henrik den 2, Rikard Løvehjerte og Joan d’Arc. Hverdagslivet var også ganske frodig skal vi tro den kjente franske renessanseforfatteren François Rabelais. Rabelais er kjent for sin historie om kjempene Gargantua og Pantagruel med sine satiriske historier om mat, drikke, humor og alt det gode liv måtte by på.


Det er varmt og nesten stikkende i den bratte, sørvendte vinmarken Clos de l’Echo hos Couly-Dutheil denne dagen sent i august. En svalende vind sveiper over kanten og tempererer cabernet franc-druene som holder på å skifte farge og venter på å nå akkurat riktig modning. Det var på toppen av denne vinmarken Rabelais spurte ekkoet om jentene er trofaste i Chinon og ekkoet fra murene på det store fortet nedenfor svarte ondskapsfullt: – Non – non – non.

Det er ikke tilfeldig at Rabelais står akkurat her og roper. Clos de l’Echo tilhørte i tidligere tider Rabelais’ familie og en permanent utstilling av forskjellige kunstverk er satt opp i vinmarken i anledning 500-årsjubileumet for Rabelais’ fødselsdag.

Couly-Dutheil ble grunnlagt i 1921 av Baptiste Dutheil som flyttet til Chinon og giftet seg med kusinen Marie Couly etter 1. verdenskrig. Baptiste fikk kjøpt en del av Clos de l’Echo i 1925. Vinmarken lå da brakk etter vinlusa phylloxeras herjinger og måtte beplantes på nytt. Noen år senere kom René Couly, en slektning som jobbet hos en négociant i Bordeaux, til gards for å hjelpe til med innhøstningen. Han forelsket seg i Madeleine Dutheil, datteren til Baptiste og Marie, og flyttet til Chinon for å gifte seg med henne. Det var René Couly som utviklet vinhuset og fikk med tiden kjøpt resten av Clos de l’Echo og den andre toppvinmarken Clos d’Olive. Eiendommen består nå av 110 hektar vinmarker, 7 hektar i Saumur-Champigny, 8 i Bourgueil og resten i Chinon. Gjennomsnittalderen på druestokkene er 57 år, og i Clos d’Olive har den eldste vinstokken passert hundre. I nyere tid har gården vært drevet av René Coulys to sønner Jacques og Pierre Couly, samt Pierres sønn Bertrand. I 1997 kom Jacques’ sønn Arnoud tilbake etter å ha reist rundt i 13 forskjellige vinland, deriblant California og Australia. Med seg hadde han en mengde nye tanker om modenhet på druene og å begrense avkastningen for å oppnå høyere kvalitet. Det var tid for endringer.

Forandringen har ikke gått knirkefritt for seg. Tvert imot har den ført til bitter strid som har splittet de to familiene. Couly-Dutheil drives nå av far og sønn, Jacques og Arnoud Couly alene. Pierre og Bertrand har etablert egne produksjonsfasiliteter og også kjøpt flere vinmarker, bl.a. den to hektar store vinmarken La Haute Olive som ligger ”vegg-i-vegg” med Clos de l’Olive der Couly-Dutheil henter druene til sin topp-cuvée. Forholdet er så betent at det ikke var mulig å besøke Clos de l’Olive-vinmarken i frykt for å bli jaget vekk av Pierre som er bosatt der.

Uenigheten består først og fremst i forskjellig mening om når man skal høste druene. Bertrand vil høste tidlig, Arnoud vil høste sent. Ved første øyekast virker det som en ganske banal grunn, men det ligger to helt forskjellige syn bak standpunktene.
I tillegg til selve høstetidspunktet ønsker Arnoud også bedre selektering i vinmarken og lavere avkastning. Ved å senke avkastningen blir det naturlig nok mindre vin, og selv om kvaliteten heves er det kanskje ikke nok til å få økonomien til å gå rundt. Nei, det var nok tryggest å fortsette som før mente Bertrand og Pierre. Men det var Jaques og Arnoud uenig i. Vinsalget var fallende og vinene var ikke helt på topp etter dagens standard. Kvaliteten på vinene skulle opp, og bedre modning på druene skulle sørge for rundere tanninstruktur og at det ikke lenger ble det grønne paprikapreget i vinene. – Hadde vi ikke tatt den avgjørelsen hadde vi ikke vært på markedet i dag, hevder markedssjef Christophe Surget.
Markedssjefen sukker over at de store vinfirmaene og kooperativene i området har så mye makt. – De er pådrivere for kvantitet og tenker bare volum, volum, volum, sier han. – I Chinon er kanskje 10 prosent av produsentene opptatt av kvalitet, mens resten er fornøyd med å selge til supermarked. Supermarkedene på sin side tar mer og mer makt i vinsektoren og forlanger store kvantum med vin til lav pris. Vi klarer ikke å produsere så store mengder vin uten at det går ut over kvaliteten.


Jakten på kvalitet hos Couly-Dutheil har ført til flere endringer enn bare å høste senere. Det jobbes med å kartlegge områder inne i vinmarken etter terroir slik at man kan finne riktig avkastning på de forskjellige parsellene. Avkastningen ligger nå på maksimalt 45 hl/ha, 10 hl under tillatt avkastning på 55 hl/ha. Mellom radene dyrkes det gress og urter som pløyes ned for å få mer næringstoffer i jorda. De plukker raust av bladene rundt druene for best mulig soleksponering og tar det igjen ved å la planten vokse til 180-190 cm i høyden for å få nok blader til fotosyntesen. En del av drueklasene tynnes bort for optimal modning for de gjenværende klasene og det tilbringes mer tid i vinmarken enn før for å sjekke druenes fenoliske modning. Før gjorde de stort sett bare analyser, men nå smaker de på druene. Druesteinene må smake nøtter før det er snakk om å plukke.
I vinmarken jobbes det etter lutte raisonnée-prinsippet, dvs. de driver så økologisk som mulig, men forbeholder seg retten til å sprøyte hvis det er helt krise. Oidium kan være en utfordring og sprer seg mer aggressivt nå enn før, mye på grunn av klimaendringene med varmere og våtere vær. 

Det gjøres noen endringer i kjelleren også. I 2003, etter nøye overveielse og ved hjelp av konsulent, kom en erkjennelse om at eik ikke passet vinstilen hos Couly-Dutheil, noe som førte til at hele 400 barriques ble kastet ut for å la de forskjellige terroir få utfolde seg i vinene uten å måtte konkurrere med fatpreg. En annen endring er at det er slutt på å bruke saignée-metoden for å lage roséviner.
Før tappet man av most for å konsentrere rødvinene og laget rosévin av avtappingen. Rosévinen lages nå ved å presse druene, og konsentrasjonen i den røde vinen skapes i vinmarken. Men nytenkningen koster. – Vi er akkurat på grensen til hva som er profitabelt erkjenner Arnoud.


Inne i det runde smakerommet er en rekke flasker stilt opp på et sirkelformet, nypusset glassbord. Det blir interessant å se om endringene gir utslag i vinenes kvalitet.
Blanc de Franc er en hvitvin basert på cabernet franc-druer. En stille protest fra Arnoud som aller helst vil erstatte cabernet franc med chenin blanc i den kalkrike vinmarken. Det har han så langt ikke fått lov til. Det var bestefar René som plantet vinmarken, og de eksisterende vinstokkene må dermed få stå. Men ikke tale om at det skal lages rødvin derfra. Arnoud hadde smakt hvitvin laget på cabernet i California og ville prøve å lage en vin uten tannin og farge. Det er en spesiell vin. Rosaskjær i fargen, parfymert nese med marsipan og roseblader. På smak en salt tone, men også kandisert frukt, aprikos og hermetiske mandariner. Vinen produseres i 6000 flasker og bærer naturlig nok ikke Chinon-navnet på etiketten.  

Det er synd at chenin blanc ikke får erstatte cabernet franc i denne vinmarken. Neste vin, Les Chanteaux 2013 overbeviser nemlig om at det er mulig å få til virkelig bra chenin i Chinon. Druene kommer fra en 5 hektar kalkrik vinmark og tilbringer 6-7 måneder på bunnfallet med regelmessig omrøring, noe som er merkbart med en kremet, smøraktig karakter. Nesen er kompleks med voks, kvae og furunål, nyslått høy og smeltet smør. Mer frukt i munnen med melent eple, honning og nøtter. Noe fet stil løftet av en strålende syre.

De tre neste vinene kommer fra et jordsmonn med mye grus og sand og innfrir bare sånn måtelig. Chinon La Coulee Autonale 2012 er reduktiv med aroma av sopp og velbrukt tøffel, noe bedre på smak med en tiltalende pepperkarakter. La Diligence 2012 har en fin rødbærfrukt og et lite lærpreg på duft. Men temmelig krasse tanniner og et lite grønt preg trekker ned. Les Gravières d'Amador Abbé de Turpenay 2013 var enkel og grei med bringebær og pepper på duft, rimelig elegant med faste tanniner.

Men kvaliteten øker for i neste runde står de beste cuvéene på bordet. Baronnie Madeleine 2011, Clos de l’Olive 2010 og samme vin i 1989-årgang finnes på markedet i Norge.

Baronnie Madeleine 2011 er Chinon på sitt beste med fioler, bringebær, varmebehandlet paprika og blyantspiss på duft. Tanninene er modne, konsentrasjonen god. En svært vellykket vin som drikker godt nå, og som vil utvikle seg fint enda et par år.


Clos de l’Olive 2011 er mer tilknappet  med mørkere frukt, mot moreller, urter og rød paprika. Faste tanniner, god konsentrasjon og et lite animalsk streif i finish. 2010 (som selges i Norge) er veldig lik, men det ene året på flaske som skiller de har gjort godt. Den modne Clos de l’Olive 1989 er en utviklet vin med fin kompleksitet i nese med sopp, vissent løv og seder. Noe flaskevariasjon, men gode flasker har moden, sursøt frukt og fin friskhet. Bør drikkes nå.

Clos de l’Echo 2010 er svært attraktiv med konsentrert bringebær og mørkere frukt krydret med et dryss av nykvernet pepper. Fyldig vin med fin syre som drikker godt nå, men vil vinne på ytterligere lagring.
Clos de l'Echo Crescendo 2010 lages av et utvalgt område inne i vinmarken Clos d’Echo. Vinen har vært på fat (1/3 nye), er svært konsentrert og kompakt med mye tørrstoff. Veldig ung og lukket, eiken ligger utenpå, tanninene er markante. Finnes intet grønt preg, kun supermoden mørk frukt. En overdådig vin på alle måter, men rundt tre ganger prisen av Baronnie Madeleine er i overkant av hva den er verdt.

Smakingen avsluttes med to musserende viner, Brut de Franc og Brut de Franc Rosé. Begge er 100 prosent cabernet franc, laget etter tradisjonell metode med 24 måneder på bunnfallet. Vinene ble produsert første gang i 2004 og selges som Vin de France. Den hvite er aromatisk, med kandisert frukt og rabarbra på smak, mer fruktig enn mineralsk, noe vandig finish. Rosé-utgaven er sjarmerende med mer konsentrasjon, leskende bringebærfrukt og lang, lett røykaktig finish.

Etter 17 viner er det tydelig at noen er mer vellykkede enn andre, men samlet sett peker pilen i riktig retning og forteller at den nye modningsfilsofien er veien å gå selv om det krever tid og penger.

Nedenfor det gamle fortet i Chinon står en nymotens innretning i glass og stål. Det er en glassheis, bygget for noen år siden. En moderne snarvei som forenkler adkomsten til middelalderslottet og gjør attraksjonen mer tilgjengelig for folk ettersom den gamle veien opp til slottet er både lang og bratt.
På samme måte gjør senere innhøstning og bedre modenhet på druene Couly-Dutheils viner mer tilgjengelig for et større publikum. Forandringer møter ofte motstand, men når man ser hvilke positive effekter det kan føre med seg endres protest til jubel. I lys av dette besøket hos Couly-Dutheil kan det trygt ryktes at den gode bretonvin  har blitt enda bedre.


fredag 1. april 2016

Glitrende Grivot

Etienne Grivot
Vosne Romanée, 9. mars 2016 

Vi er tilbake til H&H&Hs studietur til Burgund før påske. Det er onsdag 9. mars og vi har avtale hos Domaine Jean Grivot. Burgund-ekspert Jasper Morris MW omtaler Grivot som en av dagens funklende juveler i kronen til Vosne Romanée og jeg har gledet meg til dette besøket lenge.

Hilde slenger bilen opp på fortauskanten et par meter unna porten inn til Domaine Jean Grivot. Inngangspartiet er ikke spesielt prangende og luksuriøst, men kjelleren her er hjem for viner av ypperste kvalitet. Dagens drivere er Etienne Grivot og kona Marielle. Etienne og datteren (som ettersigende vil overta om ikke alt for lenge) har akkurat kommet hjem fra California, så det er kona Marielle som tar i mot oss. Hun leder vei inn gjennom de tunge plaststrimlene som dekker inngangen til tankrommet der flasketapping er i gang. Vi går ned en trapp og befinner oss så sammen med fatene i kjelleren. Marielle går inn i ”biblioteket” der alle tidligere årganger er lagret og plukker med seg en flaske vi skal smake. Plutselig dukker Etienne opp. Det er da jeg får denne starstruck-opplevelsen jeg fortalte om i denne posten.

Vi står i rundt et fat i den dunkle kjelleren. På fatet står det glass og tre flasker vi skal smake. Etienne forteller, Marielle skjenker og føyer til detaljer innimellom.


Vosne Romanée Bossieres 2013
Her er det bare å ta frem store ord med en gang. Presis og ren, parfymert med nyrørt bringebær, kirsebær og et streif av vanilje og krydder fra fat. Jeg får ikke med meg alt Etienne sier. Vinen har overtatt alle sanser, men jeg hører han si at pinot noir er den mest magiske druesorten i verden.
Etterhvert i glasset kommer det mer struktur. Tanninene griper fatt i munnhulen, frukten ligger solid i midten og rir på bølgen av en frisk syre ut i en lang ettersmak med en tørr avslutning. Perfekt harmoni.
– Mange spør om forskjellen mellom 2013 og 2014, sier Etienne og forklarer at det er ganske lik kvalitet på de to årgangene. 2013 har mer kropp, rikhet og friskhet. 2014 har mineralitet and renhet, men det er ikke veldig stor forskjell.

– Handler det om terroir eller vinmaker? spør jeg.
– Bare terroir! Alle cuvéene er mine barn. Jeg gjør omtrent samme vinifikasjon for alle, fra Bourgogne til Richebourg. Men jeg forandrer og tilpasser avhengig av årgangens karakter. Jeg starter med Bourgogne i to tanker, følger med og ser på utviklingen av de to første cuveene i en til to dager. Jeg observerer og organiserer hvordan jeg skal gjøre med resten. Når jeg har tatt avgjørelsen er det veldig lett. Richebourg er ikke bedre fordi jeg gir den mer oppmerksomhet, den er bedre fordi det er en konge-vinmark (lieu-dit).

Nuit St-Georges 1er Cru Aux Boudots 2014
Denne 1er cru vinmarken ligger i Nuit-Saint-Georges og har fantastisk terroir. Den ligger rett over grensen til Vosne Romanée og har med seg elegansen herfra. Frukten er moden og konsentrert. Det er så presist, med dybde og en utrolig renhet. Etienne forklarer at han filtrerer lett for å få akkurat den renheten han ønsker i vinene sine. – Noen ganger er vinen litt… møkkete. De som produserer naturlig vin vil gjerne ha denne karakteren, men personlig liker jeg å dusje hver dag i stedet for på lukte vondt. 
På denne vinen har jeg notert et uttrykk jeg aldri har brukt før: OMG-faktor (Oh My God-faktor). Å være tenåringsmor gir de merkeligste utslag.

Vosne Romanée 1er Cru Beaux Monts 2008
Noe utvikling anes her, men det er fortsatt primærfrukt som dominerer. Røde og mørke bær i skjønn forening med jordlige toner og krydret fatkarakter. Stor munnfølelse og konsentrasjon, strikte tanniner, nyansert og vedvarende ettersmak der eleganse møter kraft. Meget bra. Grivot har rykte på seg for å skape kvalitet i vanskelige årganger, og  det er denne et bevis på. Perfeksjon av en 2008-vin som får meg til å vende godsiden til årgangen jeg oftest unngår.

Vi snakker mer om 2008 og 2009-årgangene. Etienne forteller at 2009 var en solrik årgang der den naturlige modningen var svært god, men at mange høstet for sent og mistet friskheten. De beste 2009-erne har begynt på nedturen. Å bevare den rene frukten var viktig i 2009. 2008 derimot, er i familie med 2014. Mineralitet og finesse er stikkord. Det var viktig å vente på tilstrekkelig modning av druene. I 2008 ble 18 % av produksjonen forkastet for å unngå botrytis og umodne druer. Det ble ikke gjort veldig mye pigeage, men ekstraksjon var viktig for å få tak i de interessante elementene. Det er viktig for vinens fremtid. Mange viner lages for å nytes med en gang, men alle viner må transporteres og mange lagres under ugunstige forhold. Vinene må ha stabilitet og kapasitet til å utvikle seg.

Etienne tok over etter sin far mot slutten av 80-tallet og forklarer at Grivot-vinene var mer stramme og lukkede på 90-tallet. Det ble jobbet for å få stor lagringspotensial. Men denne stilen ble ikke så godt forstått, spesielt ikke av journalistene. Fra 2000 begynte han skritt for skritt å endre stilen litt. – Jeg ville bevare friskheten, lagringskapasiteten og den rene karakteren av min pinot noir, men sakte tilførte jeg en mer sjarmerende smaksopplevelse. Men jeg vil ikke miste den lineære, klarheten og renheten i mitt arbeid. Det er definitivt min signatur. Min vin lages for å drikkes. Føler du deg bra før du drikker den, skal du føle deg enda bedre etterpå. Det skal være som terapi. Jeg liker ikke viner som skal prestere og opptre. Liksom bare… booomm. Første slurk av en slik vin er fantastisk, men det er vanskelig å drikke et glass og umulig å drikke ei hel flaske. Vi drikker opp hele flaska og gråter fordi den er tom,


lørdag 26. mars 2016

Grenseløs vin


Denne artiklen har tidligere stått på trykk i Vin & Brennevin

Jeg våkner tidlig på min første dag i Cormóns. Det regner. Ikke bare en lett tromming på taket, nei, dette er et brøl av et regnskyll som fosser ned over det nordøstlige hjørnet av Italia. Det regner i Slovenia også. Det er ikke så rart, for det er ikke mer enn en noen få kilometer til grensen. Jeg er på studietur til Friuli og det vestre Slovenia. Her skal jeg lære om det spesielle området der både italienere og slovenere hører hjemme, der de fineste hvitviner produseres, der oransjevin-trenden blomstrer og der de merkverdigste druesorter vokser. Turen kalles "Wine Without Borders".

Folket i dette nordøstlige hjørnet av Italia har en felles identitet med slovenerne. Området er et veikryss der germanske, romerske og slaviske kulturer møtes. Etter andre verdenskrig ble kartet over Europa tegnet på nytt. Grensen mellom Italia og Jugoslavia ble laget på skrivebordet og ikke etter naturlige forhold som geografi og folks tilhørighet. Den nye grensen delte til og med en kirkegård i en italiensk og en slovensk del. Området er temmelig komplisert å få overblikk over. Collio Goriziano ligger i provinsen Goriza og er den fjerde største DOC i Friuli. Rett over grensen til Slovenia ligger Goriska Brda som utgjør tre fjerdedeler av Goriza-høyden. Den siste fjerdedelen er nevnte Collio. Colli Orientali, som betyr de østlige åsene, ligger lenger nord mot Udine.

De mange bakker og forskjellige eksponeringer gir et rikt mikroklima for de mange druesortene som dyrkes her. Hvitvin utgjør hoveddelen av produksjonen i begge land, men det lages også gode røde viner. Det viktigste jordsmonnet kalles ponca og omtales med dyp kjærlighet av vinbøndene. Dette er kalkrik leire fra gammel sjøbunn, iblandet sandstein.  Jorda er rik på mineraler, spesielt magnesium og kalk. Dette er viktig for drueplantenes helse da det gjør det lettere å ta opp næringsstoffer. Sandstein hjelper på drenering. Poncaens brune farge reflekterer solvarmen og hjelper på modningen.


De lokale druene

Både på italiensk og slovensk side dyrkes en rekke merkverdige og unike druesorter. Internasjonale druer som bl.a. sauvignon blanc, chardonnay, cabernet sauvignon og merlot er også populært blant vinbøndene her. Merlot fra Friuli har et velfortjent godt rykte, men ellers er det de lokale sortene som er mest interessante i mine øyne. Mange av dem vokser bare her og gir en utmerket mulighet til å presentere vintyper som ikke finnes fra før.

Ribolla Gialla (rebula i Slovenia) har en nøytral, mineralsk karakter. Den er ikke særlig aromatisk og dufter svakt av blomster og krydder. Syren er høy. Den har en tendens til å gro vilt og uhemmet hvis den får lov, og må derfor beskjæres hard for å gi druer med god konsentrasjon. Siden druen er ganske anonym i utgangspunktet gis den ofte noe tid sammen med skallene, fra noen få dager opp til måneder. Pågår skinnkontakten lenge nok blir det til en oransjevin med oksidert karakter og markante tanniner.

Friulano ble tidligere kalt tocai friulano, men fra 2007 måtte tocai-navnet fjernes da ungarerne ønsket at navnet ble reservert for deres store Tokaji. Fortsatt er det mange som bruker det gamle navnet, og kultprodusenten Radikon kaller sin oransjevin av friulano  for jakot, altså tokaj stavet baklengs. Friulano er den samme druen som sauvignonasse og gir en lettdrikkelig, frisk og floral vin med mandelkarakter. Bør drikkes ung.


Verduzzo giallo trives godt i skråninger og dyrkes i hele Friuli. Det lages både tørre og søte versjoner av den, men det er de søte som bør vies mest oppmerksomhet. Disse lages ved å la druene tørke på planten og høste sent. Vinene smaker av aprikos, akasiehonning og mandler, med en distinkt fast finish.

Picolit er en annen drue som brukes til søte viner av lufttørkede druer. De beste er på høyde med andre søtviner i toppklasse, mens en hel del er gjennomsnittlige. Vinen er gylden ravgul med karakter av honning, sitrusskall, fiken og tørket aprikos med fin syre.

Malvasia er en gruppe druer som alle kalles malvasia-et-eller-annet. De kan være veldig forskjellige og deler ikke nødvendigvis samme gener. Malvasia istriana (malvazija istarska) er sorten som dyrkes i Friuli og Slovenia. Vellagede viner er ofte aromatiske, med smak av fersken, grapefrukt og aprikos. Med litt alder får de ofte et hint av petroleum som man kjenner fra modne rieslingviner. Viner som er mer nøytrale enn aromatiske kommer ofte fra druer der avkastningen i vinmarken er for høy.

Går vi over til de røde er de internasjonale druene tilstede i stor grad. Av lokale varianter er refosco den viktigste. Refosco er i likhet med malvasia en gruppe druesorter det ikke er så lett og bli klok på. Refosco dal Peduncolo Rosso går for å være den beste. Den har flere likheter med cabernet sauvignon, og kan gi vin som er grønn og vegetalsk hvis den ikke er skikkelig moden. Vinen er fruktig, gjerne litt urtete og har faste tanniner og frisk syre.

Schioppettino er spesielt viktig i Colli Orientali. Den var nær ved å bli utryddet da politikere erklærte den uønsket. En redningsaksjon i 1977 sørget for at druen kom inn på lista over tillatte druesorter. Schioppettino har en floral duft og gir middels fyldige viner med rød frukt og et karakteristisk pepperpreg.

Tazzelenghe betyr ”den som kutter tungen” eller noe i den duren. Vinen har høy syre og tanniner og blir ofte blandet med cabernet sauvignon og merlot der den bidrar til god struktur.


Oransje motsetninger

Friuli har for mange blitt ensbetydende med oransjevin. Dette er vin laget av grønne druer som har ligget lenge på rester av skallet og fått en gylden oransje farge. Vinene ligger ofte i store amforaer av leire. Den lange tiden med skallkontakt gir antioksidanter som beskytter vinen og den trenger lite eller ingen svovel. De er ofte, men ikke alltid, ”naturviner” der vinmakeren søker tilbake til røttene og de eldre tiders metoder for produksjon. Kjente oransjevinprodusenter er Josko Gravner og Radikon som har inspirert mange andre produsenter. Men ikke alle er like begeistret for oransjeviner og diskusjonen går høylytt under vårt besøk. – Oransjevinene med lang skallkontakt gir ikke noe uttrykk for terroir og voksestedet. De smaker ikke av druen, men av metoden den er laget på. De er laget for å skape et marked for noen å produsenter, sier en. En annen nikker enig. – Alle snakker om disse vinene, men ingen drikker dem. Oransjeviner er på vei ned. Amerikaneren Wayne Young, markedssjef hos Bastianich, er mer diplomatisk og mener at alle kan gjøre hva de vil med sin egen vinmark. Han liker at oransjeviner tiltrekker seg oppmerksomhet, selv om han personlig ikke er så begeistret for slike viner og synes alle smaker det samme. – Hvis folk vil komme hit fordi de liker Gravner, så la de komme. All oppmerksomhet er bra!

Nicola Manferarri fra Borgo del Tiglio filosoferer også over temaet. – Oransjevin er resultat av at den vestlige verden er usikker på seg selv. Mange føler skyld for miljøet og at vi har ødelagt planeten. Men vin er laget av mennesket, og er kunstig på et vis. Det er noe som er laget, som kunst, musikk, språk. Frukt og grønnsaker er et naturlig produkt, men vin er oppfunnet av mennesker. Nå er folk i vesten flaue over at de påvirker prosessen. Utvikling i vinkunsten er jo bra. Hvis man skulle gjort det samme med musikk så måtte vi gått tilbake til primitive lyder.

Kritikken til tross, det er ikke til å komme fra at mange av verdens beste oransjeviner kommer nettopp herfra og innehar en unik posisjon i denne sjangeren.


Slovenia - på andre siden av grensen

Den italienske delen Collio får gjerne mest oppmerksomhet, men på den andre siden av grensen er det også full aktivitet. Totalt er det registrert 40 000 vinbønder i Slovenia. De produserer om lag 1 million hektoliter vin årlig og det meste konsumeres innenlands.

Da Slovenia var en del av Jugoslavia var det forbudt å tappe vin på flasker. Man kunne selge vin fra fat til naboen, men kommersielt flaskesalg var ikke lov. Minimum 30 % av vinen måtte selges til kooperativer som tenkte mer på kvantitet enn kvalitet. Etter Jugoslavias fall og Slovenia rev seg løs og ble uavhengig i 1991 åpnet det seg et helt nytt marked for slovensk vin. Det lille landet med kun 2 millioner innbyggere trenger og fortjener et større publikum for sine viner. 

Marjan Simčič
Vi besøker Marjan Simčič  og Thomaz Scurek i Goriška Brda, to vinprodusenter som begge forteller om tidligere tiders utfordringer, men som gjerne vil vise frem hvor de står i dag. Begge dyrker en rekke forskjellige druesorter, både lokale druer som refosko, ribolla, friulano og malvasia, samt internasjonale sorter som pinot noir, cabernet sauvignon og chardonnay. Slike produsenter som leverer vin av god kvalitet kan være en døråpner for de slovenske vinene ut i verden.
 
Marjan Simčič er en vinmaker som har fått en viss internasjonal anerkjennelse. Han er femte generasjon som lager vin på gården, og har studert i Bordeaux og Burgund. Han har tatt med seg erfaringer hjem til Slovenia, og vinene er merkbart inspirert av de franske toppdistriktene. Samtidig er de tradisjonelle vinstiler og druesorter ivaretatt, og vinene er definitiv også slovenske. 

Thomaz Scurek
Et steinkast unna holder Thomaz Scurek til. Han er en sympatisk fyr og tar oss med inn i en kunstnerisk vinkjeller der fatene er dekorert med malerier av forskjellig slag. En stor, rød velursofa står ved siden av en tønne med glassvegg der man kan se hvordan skallmaserasjon foregår. Scurek serverer lekne viner med lekker syre og intensitet. Disse vinene er mer typisk slovenske og mangler den store konsentrasjonen og fatpreget Simčič har, men har desto mer eleganse og finesse. Begge produsenter er interessante bekjentskap og viser hvilken mangfold det lille landet har å by på.

Enda mer mangfold blir det da vår studietur avsluttes i Istria, en halvøya Slovenia deler med Kroatia. Her besøker vi storprodusent Vinakoper, Slovenias ledende vinprodusent med 570 hektar vinmarker, 50 forskjellige viner og en årlig produksjon på 3,5 millioner flasker. Det er en stor kontrast til de to små vi nettopp har besøkt. En rekke viner blir servert til en bedre middag for å demonstrere at de slovenske vinene passer godt til tradisjonelle matretter som blekksprut og fiskegulasj.

Den røde solen går ned i Adriaterhavet i det vi skåler i rosa musserende fra Vinakoper. Friuli og Slovenia har bydd på en unik rikdom av druesorter og dedikerte vinbønder.
Jeg håper de grenseløse vinene kan bevege seg over landegrensene og ut i verden. Spesielt vin av de lokale druesortene vil berike en vinverden der alt for mange prøver å lage en universell stil uten å ta med lokale tradisjoner. 




onsdag 23. mars 2016

En vandrehistorie fra Burgund



Søndag formiddag. Overskyet, kald vind. Møtested: hjørnet av Romanée Conti og La Grand Rue. Vi, Heidi & Heidi som er på studietur i Burgund, har en avtale med en mannsperson fra et Burgund-forum på Facebook som skal ta oss med på en spasertur i vinmarkene. Vi parkerer ved kirken i Vosne Romanée, jeg tar sekken på ryggen, snører igjen hetta på allværsjakken, Heidi trekker luen nedover ørene og på ekte nordmannsvis vandrer vi duknakket mot Romanée Conti-korset mens nordavinden røsker i klærne. 

Vandring i vinmarkene er lærerikt. Spesielt i Burgund der de forskjellige parsellene viser forskjeller og likheter så tydelig. Nå i mars synes det ekstra godt siden vinstokkene er nakne og nedklippet. Noen steder er mer leirete, andre steder er det mange hvite steiner som stikker opp, andre steder er steinene gulere, og er man heldig (man trenger ikke være veldig heldig, for det er egentlig ikke så fryktelig sjeldent) finner man en fossil. Noen steder er det pløyd mellom radene, andre steder er det sprøytet, og noen steder vokser det gress og urter. 

 Dagen før gikk vi fra Pernand-Vergelesses til Savigny-les-Beaune med vår vertinne Hilde, med innbakt lunsj-stopp og Grand Cru-smaking hos Comte Senard i Aloxe-Corton. Det finnes nesten ikke noen bedre måte å utforske Burgund. Ihvertfall ikke for ei som trenger å være utendørs og i naturen hver dag for å trives. Det hjelper også for å unngå alt for store konsekvenser av den gode maten i regionen. 

Vi rusler langs La Grand Rue og forlater etterhvert veien på grensen til  La Romanée og Aux Reignots og trer inn i vinmarkene. Vinstokkene er gamle og krokete, jorda mellom radene rødbrun.
Vi starter på oppoverbakken gjennom Les Petits Monts, og stopper et øyeblik ved det store (kirsebær?)treet som står på en liten gressflekk midt i vinmarkene. Hvis du står rett foran Romanée Conti-korset ligger det til venstre oppe i bakken.

Les Petit Monts er temmelig bratt. Brattere enn det ser ut på bilder. Pusten går litt fortere, dels grunnet terrenget, men like mye på grunn av utsikten ned mot Vosne-Romanée og synet av de kjente Grand Cru-vinmarkene nedenfor: La Romanée, Romanée Conti, Romanée Saint Vivant, Richebourg.

 
Vi kommer til toppen der skogen starter og fortsetter på veien langs overkanten av alle vinmarkene, ned i dalsøkket og over kommunegrensen til Flageley-Echézeaux. Her er det 1er cru’ene Aux Brûlles og Les Beaux Monts som møter oss og jeg legger merke til at det velter fram et tykt teppe av mørkegrønn kløver i skyggen av en støttemur. Det tyder på at jorden er nitrogenfattig leirjord siden kløveren tar nitrogen fra lufta og liker slik jord. Det er en av disse små tingene som er artig med å gå i vinmarkene i Burgund. I naturen henger alt sammen med alt.

Vi tar en snartur opp i Les  Beaux Monts der Bruno Clavellier har lagt opp en del store steiner som er funnet i vinmarken. Siden vi er i jordsmonn-lune må vi kose oss litt med steinene på muren, Ihvertfall helt til bildet er tatt.


Vi fortsetter oppover på en sti som et veltet skilt forteller er en del av pilgrimsleden til Santiago del Compostela. Vinden blir kaldere dess høyere vi kommer, noe som forteller noe om at druene som vokser her får en avkjølende bris på varme dager eller får det litt for kjølig når det er en kjølig årgang. Nå lærer jeg Burgund å kjenne tenker jeg idet jeg tråkker oppover stien.  Vi kommer opp til toppen, går inn i skogen, det blir slutt på vinden og glidlåsen i jakka må åpnes. Vi er på rundt 300-400 moh nå og kommer inn i området som kalles Hautes Côtes de Nuits.


Vi går forbi vinmarkene og kommer inn på en bred skogssti. Det er vått etter regnet de siste dagene, trærne er nakne og det er fortsatt mest brune farger i skogen. Men våren er i anmarsj og jeg får øye på årets første hvitveis. Det er stas. Stien fortsetter oppover. Det er kratt på begge sider og vi vet ikke egentlig hvor vi er på vei. Men plutselig blir det en åpning i krattet. Vi skuer utover og ser hvite kalksteinsklippene som stuper loddrett ned på andre siden av juvet. Det er et uventet syn og utrolig fint. Det er noe med det å klatre opp på en ås og se ting fra andre perspektiv. Det gjelder ellers i livet også. Nye perspektiv er bra. Vi fortsetter og går ut på en slags bergrabbe der vi ser ned i den bratte lia under. Nye perspektiv. 


Dette steder er et av Burgunds lille hemmeligheter og man kommer ikke hit opp ved en tilfeldighet. Det er såpass hemmelig at jeg ikke har klart å finne ut hva det heter ennå. Det kan være noe med Concoer-et-Corboin, men jeg er ikke sikker. Hvis noen vet det, så kommenter gjerne. 

Vi nærmer oss slutten på turen og vandrer videre ned mot landsbyen Chambolle-Musigny. Klokken slår tolv og det synger i kirkeklokker over hele Côtes de Nuits. Tidligere kalte klokkene vinmarksarbeiderne inn til lunsj, og nå er det på tide for oss å vandre nedover for å innta et måltid på La Chambolle, en liten lokal restaurant med tradisjonell meny og et spennende vinkart.


Jeg går for snegler, coq au vin (forøvrig en veldig tørr hane/kylling) og créme brûlée. Vår vandrervenn har nå forlatt temaet Burgund og fokuserer mest på seg selv. Men det gjør ikke noe. Vi har hatt en strålende tur og nyter god vin, nærmere bestemt Georges Roumier Chambolle-Musigny 2011. Den andre Heidi er sjåfør og drakk ikke vin til lunsj. Jeg lærte veldig mye av den unge vinen og skrev følgende notat i et Burgund-forum på Facebook senere på kvelden:
 For me, the Chambolle 2011 from G. Roumier was an exciting wine, behaving in a way that only a true, great Burgundy can. It can excite you, thrill you and make you wonder what’s going on. It evolves, shuts down, opens up, reveals, if only for a few seconds, a secret that you are not supposed to see for years to come. You can learn so much from a wine that behaves this way. It showed me the classic perfumed raspberry and cherry character, the elegant tannin structure and definite finesse of a Chambolle, but also how it can tighten up, put the tannins up front, hide the fruit and give you the oak instead. I was intrigued by the incredible depth and length that promise a long life ahead for this village-wine. For me, this experience is more important than catching "the perfect drinking window” and it was definitely not a waste of the €100 I paid for it. 

 Lunsjen er ferdig og vi må tilbake til bilen i Vosne-Romanée for å rekke middagen i Arbois senere på kvelden. Vi spaserer tilbake og beundrer Le Musigny, Echezeaux, Grands Echezeaux og Romanée Saint-Vivant. Vi tar selvfølgelig bilder av hverandre i de kjente vinmarkene. En vandrehistorie må jo kunne dokumenteres.



fredag 18. mars 2016

Røde påskevin i siste liten

Snart er det påske og du har ikke tid til å få tak i noe ekstra godt fra bestillingsutvalget. Her er derfor noen rødvinstips på viner som finnes i Vinmonopolets basisutvalg. 

Rioja og lam hører sammen, og lam hører påsken til. I basisutvalget ligger det et par gjengangere som er verdt å prøve seg på hvis det er lenge siden sist.  

Den gode, gamle Faustino 1 Gran Reserva med gulltråden har etter min mening fått en oppsving de seneste årgangene.  2004-årgangen kan gjerne lagres noen år, men liker du de unge går det helt fint hvis du gir den litt luft først. Tung duft av fat, mørke bær og sjokolade. Fyldig i munnen med god konsentrasjon og smak av solbær, bringebær, nyrørt jordbær, vanilje og rød lakris Fin syre, modne tanniner og lang ettersmak. Vellaget og tradisjonell Rioja. Her er det årgangsskifte på gang, og det finnes noen 2001 igjen i hyllene. Den er knallbra. Ta den med den også.
Hvis du lurer på hvem i all verden det er bilde av på disse Faustino-flaskene kan du se på denne posten.
Faustino 1 Gran Reserva 2004  
Varenr. 67801  (kat. 3)-  - Pris: Kr. 229,90
Bibendum

 
Hvis jeg plutselig har lyst på Rioja i en grei prisklasse plukker jeg ofte med meg Marques de Riscal Reserva. Den både dufter og smaker slik man forventer av en Rioja Reserva. Her er det en harmonisk blanding av bjørnebær, bringebær, plomme og bakt jordbær, med toppkrydder av tobakk, kakao og vanilje. Varm alkohol (14%9 og lang lengde
Her er det også årgangsendring på gang, og det hender det står igjen en 2010-årgang i hylla. Ta den med. Magnum er fortsatt i den utmerkede 2010-årgangen.
Marqués de Riscal Reserva 2011
Varenr. 642401 (kat. 5)- Pris: Kr. 199,90 
Prizelius






I Châteauneuf-du-Pape i Sør-Rhône finner vi Château la Nerthe, en tradisjonsrik produsent med aner tilbake til 1200-tallet. Druemiksen her er mourvèdre, syrah, grenache og cinsault, og vinen er lagret i 12-18 måneder på eikefat. Modne plommer, jordbær, bjørnebær, krydder, vanilje og et streif av lær på duft og smak. God fylde, integrert alkohol og oppløftende friskhet. Mye tanniner, men de er bløte og runde så vinen kan fint drikkes nå. Lær og lakris gir en tiltalende kompleksitet. Utmerket Châteauneuf-du-Pape med fin konsentrasjon og lang, spennende ettersmak. Passer til gås, lam og vilt. 
Château la Nerthe 2009
Varenr. 1101101 (kat. 5)  - Pris: Kr. 299,90
Vinordia


 
 

Rimelig ”baby-supertoscaner” som Chianti-produsent Carpineto kaller det. Dogajolo-navnet er avledet fra det italiensk ordet dogo som betyr stav, (plankene eikefat er laget av).  ”Babyen” er laget på 70 % sangiovese og 30 % cabernet sauvignon. Smaksrik, rund og fyldig med sødmefull, mørk frukt. 3-4 måneder på eik gir en tydelig fatkarakter. Internasjonal stil som smaker dyrt. Ta den med ut hvis du skal grille i påsken, eller prøv den til en god gryterett. Finnes på de største polene.
Dogajolo Rosso 2014
Varenr. 1788401 (kat. 6) - Pris: Kr. 125,-
Optimum Wines






mandag 14. mars 2016

Søt spesialitet fra Jura


I går smakte jeg noe jeg aldri har vært borti før. Heidi & Heidi har nå forlatt Burgund og dratt videre til Jura. Her er er det mye rart av lokale druer og vinstiler, og i går kom jeg over noe som het Macvin du Jura. Denne sterkvinen kommer i både rød og hvit variant, og i går var det den røde fra Domaine de la Touraize som ble mitt første møte med den lokale spesialiteten.

Produsentens hjemmeside forteller om produksjonsmetoden, og for å sjekke om jeg hadde forstått det rett med mine rustne franskkunnskaper ba jeg google translate om hjelp. De kunne rapportere følgende: 
Montering en marc alderen i eik i 15 måneder og brudeutstyr Sorte drue frø. Den poulsard er forfulgt. Hele korn vil bli nedsenket i terrenget i flere dager, og da vil alt bli presset. Det fortsatt macvin aldre 1 år i tre før tapping.

Når vinen blir montert i brudeutstyr og forfulgt er det ikke rart det blir god vin. Men altså, Macvin er en såkalt Vin de Liqueur, en sterkvin som lages ved at lokal Marc blir tilsatt i druemost. En variant av dette er den cognac-basert Pineau de Charente som Bache-Gabrielsen har hatt suksess med i Norge.

Marc er brennevin laget på druerestene etter pressing, akkurat slik som den mer kjente grappa i Italia. Her er det den lokale røde druen poulsard og en fatlagret marc som er ingrediensene. Druene legges hele i marc der de suger til seg sprit etter beste evne. Etter noen dager presses alt sammen og ligger deretter på fat i ett år. Resultatet er en lys jordbærrød, søt og god vin som holder 17, 5 % alkohol. På smak er det en miks av frisk, rød frukt og lett overmodne jordbær. Et streif av noe jordlig og pepret gjør den litt mer spennende. Alkoholen er pent integrert og marc'en er av god kvalitet siden den ikke stikker seg fram med fuselaktig hjemmebrentsmak. Macvin serveres ofte avkjølt som en søt aperitiff eller til desserter av is. Vi drakk den til sjokoladedessert. Dette var morsomt!

fredag 11. mars 2016

Glimt fra Burgund

I hyrten og styrten poster jeg noen glimt fra Burgund. Tiden er knapp mellom slagene, nettet er tregt og Burgund er vidunderlig. 

  
Det to radene nederst i bildet hører til Les Musigny, midt i bildet ligger Les Petits Vougeots  

 
Hos J. Grivot ble vi tatt imot av kona til Etienne Grivot som skulle vise oss rundt. Vi startet rundturen og underveis dukket Etienne opp. Det ga meg et lite starstruck-moment. Ikke sånn at jeg hylte som ei tenåringsjente som fikk øye på Justin Bieber eller kastet meg hulkene i armene på ham. Det skulle tatt seg ut. Meeeen, jeg hadde litt lyst til å gjøre akkurat det. Han skal få en egen post senere.

Brenning av kvist etter beskjæring sees i mange vinmarker for tiden.
 
 
 Kjelleren til Bruno Clair
 
 Dette er ikke en scene fra Jurrassic Park, men Patrick Leflaive hos Olivier Leflaive som ivrig gestikulerer og forklarer.

En grei rekke å avslutte fredagens besøk med. Etter bildet var tatt kom det fram en 2010 Puligny-Montrachet 1er cru også. Lekkert!